Om å sitte fast

Noen ganger sitter jeg fast.
Da får jeg ikke rørt meg en millimeter. Det er det nytteløst. Uansett hva jeg prøver på, så sitter jeg fast. Det er ikke sånn at jeg kan løfte beina å kjenne at de er blytunge engang. Armene rikker seg ikke. Det er som om jeg sitter fast i størknet betong, uten at jeg noensinne har gjort det, og kan vite hvordan det er. Men, jeg kan se det for meg, at det kan være ganske så vanskelig, å bevege seg i størknet betong. Det må jo være en grunn til at betong brukes der ting skal stå støtt og der folk skal trampe hele tida, dag inn og dag ut.

På dager der jeg sitter fast, hender det at hodet også sitter fast. Men, i stedet for at det står bom stille, så er det samme ord, eller få ord, som går igjen hele tida, som om det er hakk i plata. For de som ikke skjønner hva jeg mener, så har det seg sånn, at i gamle dager, da jeg var ungdom, så hadde vi vinylplater, som vi la på en platespiller, der en ganske så spiss sak fulgte sporet som gikk rundt og rundt fra ytterst til innerst på plata. Og i det sporet var det masse lyd, også kalt musikk, som ble forsterket, og sendt ut gjennom høyttalere som var koblet til platespilleren. Om man ikke var forsiktig med plata, kunne man få hakk i den, og den spisse saken klarte ikke å fortsette turen sin innover mot midten, men stå og hakke. Og da sto den og hakket gjerne hakket, slik at et ord, eller noen får ord, kom igjen, og igjen.
Det jeg skal fram til, er altså at hodet har kjørt seg fast i en ting, som er vanskelig å komme ut av, uten et lite dytt fra siden. Som når en venn dulter deg vennskapelig i skuldra, om du skjønner.

Å sitte fast er ikke en ålreit følelse.
Den begrenser en så veldig, naturlig nok. Når man ikke får beveget seg i noen retning, når alt står stille, eller hakker, så kommer man seg ikke videre på noen måte, - igjen, - naturlig nok. Og hva gjør man da, liksom? Roper? Venter på at en venn skal dulte? Venter på at en tilfeldig forbipasserende skal slentre forbi, og tilfeldigvis komme borti? Venter på noe godt, fordi det ikke er forgjeves? Eller kanskje man bare avfinner seg med situasjonen, og venter på at det skal gå over av seg selv? Man kan ikke knuse betong uten å ha armene fri. Det er meget vanskelig. Eneste sjansen, er om man tilfeldigvis ble sittende fast i betong helt ytterst på kanten av et ikke så høyt stup, men høyt nok til at betongen knuser uten at skjelettet gjør det. Hvis man står langt nok ute på kanten, så er kanskje den lille hodebevegelsen man klarer å gjøre med betong til halsen nok til at man klarer å velte. Men, hvis man bare står på kanten, med mesteparten av betongen på fast grunn, ja, da kan man bare glemme veltinga.

Jeg sitter fast, bom fast, og jeg roper, - bare litt, da, for jeg er ikke så høylydt, og jeg forsøker å tro at jeg venter på noe godt, samtidig som jeg forsøker å tenke at innimellom må man sitte fast, slik at man ikke kan gjøre noe annet, slik at man får tid. En pause, om enn med en smule irriterende lyd, eller noen irriterende ord, men en pause.
En betongpause.


Dagens selvportrett...

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits