Om å være ute til lunsj

Å sitte utendørs på en grønn stol, ved et grønt bord, en vakker sensommerdag er ikke så ille. Det er faktisk ganske så ålreit. Sola varmer ordentlig godt, og det er helt greit å høre suset av biler og busser, mens jeg lukker øynene og nyter varmen. Jeg sitter utenfor Cordelias hus. Og, nei, det er ikke ei jeg kjenner. Hadde det bare vært det. Hun høres ut som en spennende person. Dramatisk, lidenskapelig, kunstnerisk, og kanskje en smule eksentrisk, - på en god måte. Jeg liker det ordet; eksentrisk. Det er noe vilt og ubundet med det. Skulle ønske jeg innimellom kunne være en Cordelia. Men, så kommer en kopp med chai latte, og jeg er tilbake ved det grønne bordet. Jeg smiler litt for meg selv. Det er utrolig hvor glad man kan bli av en kopp med te.

Inspirasjonen til å skrive noe dukker opp. Jeg føler meg som en klisje, der jeg sitter og tenker at jeg skulle hatt en gammel innbundet bok, som jeg kunne skrive ned tanker og ideer i. Skulle gjerne vært en alenemor som fant opp en hel magiverden, eller en meget sulten, tynn dikter uten et øre i lomma, eller kanskje en vaskeekte krimforfatter som observerer omgivelsene for å få ideer til nye mordhistorier. I stedet er jeg en ganske så vanlig kvinne, i en ganske så vanlig by, om enn litt idyllisk denne vakre sensommerdagen. Observanten i meg vekkes ved at jeg hører samtalen ved sidebordet. En kvinne som sier hun ikke trenger å arbeide, for mannen tjener nok penger til dem begge. At han kommer hjem med kontanter, som han gir henne. Flere tusen kroner. Den andre kvinnen sukker, og sier hun skulle ønske at hun slapp å arbeide i det hele tatt, men at hun nesten må ha den lille stillingen hun har. Hun ønsker mer tid for seg selv, til å gjøre sine egne ting. De er helt enige i at det er veldig viktig å gjøre det de selv vil. De avtaler shopping i Oslo, at de skal ta det som en tur.
Bare de to.

Så kommer lunsjen min, og jeg blir oppslukt av smakene. To menn på bordet bortenfor smiler til meg, og jeg innser at jeg høylydt har gitt uttrykk for at jeg liker det jeg spiser. Pytt, tenker jeg, det kan da ikke være så farlig, de smiler ennå, og de fortsetter fotballpraten med en gang etterpå. Kvinnene stirrer på meg, jeg kan merke det, og jeg har skikkelig lyst til å snu meg og smile strålende til dem, men av en eller annen grunn lar jeg det være. Lurer egentlig på hvorfor. Hva er det som hindrer meg fra å gjøre det? Cordelia ville garantert ha snudd seg, og antagelig kommet med en søt, saftig kommentar i tillegg. Jeg tror kanskje jeg har en Cordelia i magen, ellers ville jeg vel ikke tenkt sånn. Eller kanskje jeg kan tenke sånn nettopp fordi jeg IKKE har det. Jeg har ingen anelse, men jeg merker at det morer meg å tenke på hvordan Cordelia ville reagert. Kanskje jeg skriver mer om Cordelia senere. Men akkurat nå skal jeg nyte resten av maten min, og kanskje en ny kopp med chai latte, bare fordi jeg kan, - en helt vanlig hverdag.







Cordelias hus er navnet på mitt nye stamsted. En kafe med veldig hyggelige folk, koselig stemning, og god mat.
(I bakgrunnen skimtes min Supersykkel!)

2 kommentarer

Lise Marie

13.09.2012 kl.20:17

Mmmm så jammen godt ut :-)

Mona på Mora

13.09.2012 kl.20:46

Lise Marie: Når du kommer, kan vi dra dit sammen!

Skriv en ny kommentar

hits