Om å blokkere

Det gjelder å ikke blokkere. Eller bo i blokk, som jeg har hørt noen si. Var det Pernille, tro?

Blokkering er ikke en god ting. Da stanser man noe som på en eller annen måte kunne blitt en god historie.  Men, å bo i blokk, trenger jo ikke nødvendigvis være en ille ting. Jeg mener, konseptet blokk er jo en god ide. Masse folk på minst mulig plass. Og tenk hvor mange historier det finnes i en blokk?

Å bo i blokk med folk over og under og ved siden av, er en rar ting. Og tenk på hvor mange tonn som er over hodet, når man bor i en av de nedre etasjene. Ordet bærevegger får en ganske så annen lyd, merker jeg, når man er i blokk. Ordet blir tyngre, liksom. Mer massivt.
Han som fant opp blokka var ganske smart. Var han alene om det, tro? Eller var det kanskje en hun? Jeg sier han, for å gjøre det enkelt.
Han satt kanskje på rommet sitt, i en enebolig, et eller annet sted, og tenkte; lurer på om man kan bygge mange eneboliger oppå hverandre, så mange kan få en enebolig midt i byen, som ikke koster så mye, som føles som en enebolig, men som ikke er det? Og så tegnet han en stor firkant, med en liten dør helt nederst, og mange vinduer over døra, både i høyden og i bredden. ? Dette ble fint, tenkte han, og sendte det inn til en som også likte det.
Etter det er det bygget veldig mange blokker, uten blokkeringer. Blokkene har poppet opp overalt. I alle byer med respekt for seg selv skal det være blokker. Og kommunene har ikke blokkert. Tvert i mot. Tilvekst! Tilflytting! Vi må være klare! Vi blokkerer ikke, vi bygger blokk!

Jeg blokkerer altså ikke mot å bo i blokk, for det ville være synd å bo i blokk og blokkere samtidig. Jeg får hjerteblokk i motorblokka, når jeg tar fram papirblokka og pennen, skriver om boligblokker, og tenker på blokkeringer, fysiske og psykiske, verbale og mentale, slik at jeg føler meg som steinblokk.
Er det noe som heter blokkfri?
Nå er det det.

60-tallsblokk i murstein.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits