Om å se seg tilbake

Noen ganger når man går, og det gjør man på en eller annen måte hele tida, ser man seg tilbake. Man trenger ikke stoppe opp for å gjøre det. Man kan bare snu hodet over skulderen, som det heter, og se bakover der man kom fra. Ved å se tilbake på veien man har gått, får man kanskje litt avstand, og kan tenke på veien som tilbakelagt, men erfart. Og erfaring skal man ikke kimse av. Erfaring former resten av veien, og man velger selv hvor man skal gå. Man sier at man legger veien bak seg, mens man lager veien mens man går.

Når man går, ser man gjerne mest framover, slik at man ikke skal snuble. Men, innimellom gjør man det likevel. Akkurat som om øynene går fortere enn beina. Man higer etter å komme seg videre, og hever blikket så mye, at man glemmer steinen som er nærmest. Steinen man kan skreve over, steinen man kan sparke vekk, eller steinen som er så fin, at man vil plukke den opp, og ta den med seg.

Hvis man stopper opp for så å snu seg tilbake, er det mindre sjanse for å snuble. Da står man stille, mens blikket søker seg lenger og lenger bakover langs veien, for å se hvor langt man har gått. Men, da kommer man seg heller ikke videre fordi man har stoppet opp, og det er kanskje ikke så lurt. Eller, jeg vet ikke, jo kanskje det er lurt. Innimellom. For å stoppe og tenke seg om. Snu hodet over skulderen, og kanskje også snu hele kroppen, slik at man får tid til å se på veien som er tilbakelagt. Men, bare for en liten stund, for veien videre må lages, den må vandres.

Jeg vet ikke hva som er lurest av å snu hodet over skulderen, eller stoppe opp, eller begge deler, men jeg gjør alle tingene selv stadig vekk. Men, noen ganger, noen ganger bare går jeg. Fordi jeg må. Fordi det er sånn det er. Fordi det er sånn det må være.

For veien er til for vandring, selv om den er ny, og lages i morgengry.

Gode, vakre Otto.





 

2 kommentarer

07.08.2012 kl.19:20

Heisann Mona-mi <3 Jeg har et dikt som jeg har lyst til å dele med deg. Passer igrunnen sammen med det du har skrevet her i dag. Det er skrevet av ei dame som heter: Rita Anne Berntsen.Hun holder på med kurs i Qigong og kurs i livsprosess. Og det er slik :

SPRANGET

For å LEVE vårt eget LIV

må vi ofte gjøre vågale SPRANG

Vi må ta valg som kan få

konsekvenser både for

eget og for andres LIV

Vi må våge å SE det vi ser

og kjenne det vi kjenner

Vi må våge å ta sjanser og

bryte ut av gamle mønstre

Mønstre som er trygge om

ikke alltid gode

Vi må våge å LEVE i uvissheten

tomheten, redselen og

utryggheten

For å vinne LIVET

vårt eget LIV

For å vinne friheten

den INDRE friheten

For å komme HJEM

til oss selv

Det handler om å gjøre

SPRANGET

<3 <3 <3 Knuseknaseklæm fra Tove Mari

Mona på Mora

07.08.2012 kl.22:21

Anonym: Det var jaggu et fint dikt, gode du! Tusen takk.

Skriv en ny kommentar

hits