Om tyngde og dager

Noen dager veier tyngre enn andre. Denne dagen, for eksempel er svært tung. Denne dagen er en sånn dag, da man ikke klarer å gjøre noe som helst fornuftig, fordi man ikke kan se noe som helst fornuftig i noe som helst.
Ikke en gang frisk luft gjør godt på sånne dager som dette. I stedet for at luften blir frisk og ny, med vinddrag fra vest, og sol i fra øst, med fuglesang fra alle kanter, blir luften for tung å bære på skuldrene, og føttene kjennes blytunge under kroppen, som man i grunn har liten kontakt med. Man kjenner bare føttene, virker det som, der de skritt for skritt drar seg tunge og nølende framover mot et ukjent mål.

På tunge dager er hodet feil plassert. Det føles så tungt, at det hadde vært mer logisk om det var på bunnen av kroppen, slik at man kunne ha lavt tyngdepunkt, mer balanse, - for å si det sånn. Det er svært vanskelig på tunge dager å få hodet til å holde seg noenlunde midt på toppen. Noen mener at hodet innimellom er under armen, men det skjønner jeg i grunnen meg ikke på. Det må være svært tungt å ha et hode under armen, selv om det bare er for en tung dags skyld. Med hodet under armen, blir det også dessuten ubalanse, og man må antagelig bytte side ofte, slik at man ikke blir stiv i skuldrene, for, - hva skjer om man blir stiv i skuldrene; jo, man føler at det er en ekstra tyngde på dem. Og det hjelper jo ikke mot tunge dager, for å si det sånn.

Etter å ha tenkt meg om en god stund, kommer jeg fram til, at det i grunnen er ganske så håpløst å plassere hodet lenger ned, på et punkt der det kan henge ned i sin fulle tyngde, uten at man trengte å balansere det på en hals, for man har jo to ben!
Med to ben, blir alt bare surr, fordi om man får et hode mellom bena, høyt eller lavt mellom bena, så vil det være i veien når man skal gå! Jeg mener; rett under underlivet hadde kanskje vært greit, men da må man jo gå som om man har gjort på seg, og det vil jo være meget ugunstig når man skal prate! For, man må jo åpne opp buksa hver gang! Og lenger nede, kanskje i en streng, vil hodet være i veien, nettopp fordi det henger i en streng, og fordi det veiver fram og tilbake, og man får antagelig blåmerker på beina av det tunge hodet som ikke klarer å henge stille mellom bena.
Så, kanskje det ikke er en så dum oppfinnelse likevel, at hodet vårt er på toppen, men i det minste kunne vi da vel fått en hals som var tykk nok! For det er jaggu ikke mange som har hals nok til å bære et stort, tungt hode, en lang, tung dag!
Så det kan være en oppfordring til alle der ute; finn deg en partner med tyrenakke, elefantnakke, - kompakte, tykke nakker, - for senere generasjoners skyld. Slik at de kan møte tunge dager når som helst, og ha hodet på rett plass til rett tid, i all sin tid.

Tunge dager vil bli en saga blott! - Hva nå det er?

 Bildet er fra min første bildebok 2010.

 

Én kommentar

Tove Mari

19.05.2012 kl.19:53

Du Mona....du Mona....<3 je er iallefall fryktelig glad for at hue sitt på toppen....tenkj å som skjer da du lyt på do.......med hue mella bena......

For et vakkert bilde du avslutter innlegget ditt med :-) Det hadde gjort seg i glass og ramme på en vegg i huset mitt......Vi sneiks Mona-mi ! Knaseknuseklæm

Skriv en ny kommentar

hits