Om å gå videre

Når man går videre, går man da videre uten å se seg tilbake?
Det lurer jeg på.
Kan man gå videre uten innimellom å snu seg tilbake?
Er ikke en del av det å gå videre at du har noe å gå fra?
Og, hvis du ikke har noe å gå fra, hvorfor vil du, eller må du, gå videre?
Hvordan kan man gå videre, hvis man fortsatt har lyst til å bli værende?
Er det sånn at ved å gå videre, så blir ting lettere?
Hvorfor blir ting lettere av å gå videre, egentlig?
Er det derfor det heter; å gå av seg noe?
Hvis man går videre uten å se seg tilbake, mister man alt man hadde da?
Hvis man ikke mister alt, er det sånn at man kanskje mister noe på veien?
Noe som spiller en rolle når man skal gå videre?
Noe man må plukke opp, og ta med seg, for å klare å gå videre?

Hvor langt er egentlig videre?
Det lurer jeg på.
Er videre uendelig langt?
Kan det være sånn, at videre er et sted langt, langt borte, som vi strekker oss mot?
Er videre det samme som mål?
Sånn at man kan si; om å gå i mål, i stedet?
Hvis videre er mål, hvem lager målstreken?
Og må det være målstrek for å at man skal skjønne at man er i mål?
Eller er målet ukjent, slik som videre?
Kan man si videremål?
Eller må man dele på dem, og si at målet er å komme videre?
For det er jo det de fleste sier, ikke sant?

Men, om målet er å komme videre, så kommer videre alltid til å være bevegelig, vel?
Det lurer jeg på.
Og da blir jo målet bevegelig også, og kan mål være det?
Bevegelige?
Jeg vil videre, men jeg sitter fast i bakken, og hva kan jeg gjøre med det?
Kan jeg la være å tenke på meg selv som ei som har begge beina planta i bakken?
Og, når jeg først har fått løs beina, og begynt å gå, hva skjer da?
Jeg kan ikke stoppe noe sted, kan jeg vel?
Jeg kan ikke tro at det, eller det, eller det, er den riktige plassen, den riktige "videre"?
For videre er et ord for noe som fortsetter, er det ikke det?
Så jeg har kanskje aldri egentlig stått stille, da?

Dette ble veldig mye å tenke på, på en gang.
Får vel begynne å forstå det jeg selv har skrevet, da, så jeg kan gå videre....


Vil du sitte litt med meg i hagen, på hvite smijernsstoler, mens vi nyter en herlig kopp med te og honning, før vi går videre?



4 kommentarer

May-Teresa

28.mar.2012 kl.18:15

vakkert skrevet!

~cupcake

28.mar.2012 kl.18:15

Jeg tar gjerne en pust i bakken med en tekopp på hvite smijernsstoler før vi går videre <3

Hanne

28.mar.2012 kl.22:44

Nydelig skrevet, virkelig noe å tenke på. Og du har nok aldri stått helt stille vettu Mona, det er bare noe med farten, så noen ganger føles det sånn, men tror jammen mange går alt for fort videre også. og noen ganger er videre hverken mål eller vei, men bare ei tom boble, og er det slik er det nok best å stå stille litt.... før du går videre i en eller annen retning..

Klem

Maren

29.mar.2012 kl.13:06

Jeg kommer snart og tar en kopp te med deg i hagen! Og med Otto ;)

Jeg kjenner jo, som du vet, godt til det å gå videre. Og jeg er ganske sikker på at man alltid vil "henge litt igjen" i det gamle, for det man går videre fra er ikke bare det negative samtidig går man videre fra masse positivt, og det bærer man med seg videre på veien; uansett....

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

38, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits