Om trapper - igjen

Trapper gr opp og de gr ned. Og, det er i grunn ganske rart, for trapper str jo stille.
Ja, hvis det ikke er rulletrapper da, for de rrer jo p seg. Og det rare med rulletrapper, er at de rrer seg samtidig som de str stille. Og selv om de rrer seg, str du stille nr du str i en. Det er jammen rart det ogs.
Men, alts, trapper gr opp og, eller ned.
Den trappa jeg har nevnt i tidligere er nok en blanding av vanlig trapp og rulletrapp, for da jeg trodde jeg hadde kommet meg et stykke oppover, s var jeg plutselig nesten p bunnen igjen. Jaggu hadde ikke trappa rullet nedover, i stedet for oppover, og da tenker jeg; y, du vaktmester i denne verden, som er ansvarlig for vedlikehold av trappa, - hvordan kan en trapp som er enveiskjrt oppover plutselig g nedover? Det lurer jeg p.

Det skjedde mens jeg nt solen en vakker vinterdag. Jeg satt stille p et trappetrinn, og tenkte at n gr det jaggu mot vr, kjente varmen bre seg over ansiktet mitt som et kjrlig strk fra en gammel venn.
Da jeg pnet ynene, satt jeg brtt med begge beina plantet p bakken. Bakken! Vet du hvor lenge jeg har gtt oppover, egentlig? I mnedsvis, ja, i revis, egentlig! Og plutselig var jeg nede igjen, uten forvarsel!
Hva kan man gjre? Jeg vet ikke jeg. En eller annen forunderlig stemme i hodet, en litt pipende, lys stemme, sier at jeg m begynne g oppover igjen, men herlighet, det makter jeg ikke n.

Det fr vente. Jeg blir her nede ved bakken, jeg. Kanskje det blir lettere g oppover nr jeg har ftt kontakt med landjorda igjen, for nr jeg snur meg og ser oppover trappa, er det en bratt trapp med smale trinn.
Skulle nske det var en rulletrapp, jeg. Som gikk oppover. Bare oppover. Som vaktmesteren ikke kunne stille andre veien. Men, fr jeg tar sjansen p at det er en trapp som ikke kan gjres til en nedovergende rulletrapp, s blir jeg her nede. Tror jaggu jeg henter et pledd, og setter meg rett p bakken, i stedet for sitte p det smale trinnet.

S kan trapp vre trapp, og vaktmester vre gledesdreper.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits