Om å være til

Jeg er født. Og siden jeg er født, er jeg til. Men jeg synes å være til er rart å si.
Å være til, - det er liksom noe uferdig med det.
Det er som om det mangler noe. Noe som skal komme etter til.

Å være til nytte, for eksempel.
Eller, å være til bry. Men det er jo ikke så positivt, da. Eller, jo, kanskje, hvis å være til bry kan bety at man bryr seg om noe, eller noen, eller et eller annet i verden i det hele tatt.
Å være til hjelp for noen eller noe.
Å være til glede for noen eller noe.
Å være til hinder for noen eller noe. Det er det ingen som ønsker å være det, vil jeg gjerne tro, men så klart finnes det folk som vil være til hinder, om de vil eller ikke.
Å være tilstede. Og der er vi kanskje tilbake til utgangspunktet. Å være til er jo å være tilstede, er det ikke det da?

Kanskje det er meningen at å være til skal være uferdig, nettopp fordi det å være til inneholder ting som vi ikke vet ennå? Å være til, er jo å være til nå, tenker jeg.
Å være til i denne verden, - det innebærer så mye. man skal forholde seg til alt og alle, på en eller annen måte, og noen ganger kan det være ganske så overveldende i seg selv.
Og da er det kanskje noe å tenke at man er til, - og så stanse med det, for å minne seg om at man ikke kan annet enn å være her og nå.

Jeg er til.
Og å være til er en god ting å være.
Tenk om jeg hadde gått glipp av å være til, hvor hadde jeg vært da. Går det an å være fra?
Å være fra. Det er også uferdig.
Men, nå er jeg til, og jeg vil være til lenge, om jeg får sjansen. Her og... NÅ!

                                                        Langs veien mot grisefjøset. Hvitt og vakkert.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

38, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits