Rena Rock og nyttårskonserten

Folka i Rena Rock fortjener ros og godord i bøtter og spann for det de gjør hele året. Renas folk i alle aldre bør være superglade for at vi har en gjeng med musikere som gir oss nye, lovende band, musikkinstruksjon, musikkopplevelser, og  nyttårskonserten, - den første konserten i bygda etter nyttår, konserten som viser at resten av året kan by på mange, gode opplevelser, om folk kommer seg ut av sofaen, og inn på kulturhuset.

I går var jeg med på nyttårskonserten. Jeg var veldig nervøs, for i stedet for å være trygg sammen med gitaristen min, som jeg er så glad for, fikk jeg en utfordring med å stå helt alene.
Jeg tenkte at " Walk down that lonesome road" av James Taylor kunne gå an, som en tekst med melodi. Men, jeg sprakk på høyeste tona, for jeg knakk nesten sammen i beina av nervøsitet, og holdt på å løpe ut av scenen.
Men, jeg er jo en som holder ut, så jeg fortsatte.

Den andre jeg ville fremføre, var "I'll see you in my dreams" fra 1924 av Isham Jones og Gus Kahn, sammen med ukululelen min.. Den ene jeg kan...
Og jeg introduserte den omtrent sånn: Siden jeg er alene, skal jeg spille selv. Jeg kan bare en sang. Og siden jeg bare kan refrenget, synger jeg det to ganger.
Eller noe sånt.
Og jeg spilte, - feil, opptil flere ganger. Og jeg sang, - feil ord en gang. Og jeg sa; nå kommer det vanskeligste midt i, før "..way tonight", siden jeg alltid bruker litt tid på å skifte grep akkurat der.

Etterpå var jeg så flau, at jeg gråt en skvett. Trodde jeg hadde driti meg skikkelig ut.
Snakket litt med de utrolige flinke Preprodgutta, og de sa jeg kunne spørre dem om hjelp neste gang, noe jeg garantert kommer til å benytte meg av en eller annen gang. Et helt band!
Det hadde vært gøy uansett.
Følte meg litt lettere til sinns etter å ha snakket med dem.
Tusen takk til dere. Jostein, George, og Marius, dere er gull og grønne skoger!

Etter å ha tenkt litt, og etter noen tilbakemeldinger, tenker jeg; ja, ok, jeg sprakk på høyeste tona, men pytt. Og, ja, jeg spilte litt feil, og sang feil, men pytt. For jeg la opp til en uhøytidelig stemning på den siste, og satser på at jeg reddet meg litt inn på den.
Jeg elsker å være med på nyttårskonserten, det har vært et høydepunkt for meg hvert eneste år jeg har fått være med. God stemning, både bak og foran scenen, fullt av folk, for, ja, jeg elsker fulle saler og god stemning. Er vel ikke noe galt i det?

Jeg er utøvende fordi jeg liker å underholde folk, på den ene eller andre måten, og om det ikke alltid er fantastisk, så kan det jo være underholdene, eller..?
Jeg er jo ikke bare syngedame, jeg er Mona, fullt og helt, med alt det inneholder av ord, tanker, lyd, og lys, og feil.

Tusen takk, alle som hjalp meg i går, hadde ikke sunget en strofe uten dere. Og i hvert fall ikke spilt ett eneste grep. Så får jeg bare håpe jeg ikke blir bannlyst fra Rena Rocks nyttårskonert for evig tid...

Rock on!

http://www.facebook.com/monawind?ref=tn_tnmn#!/RenaRokk?sk=wall


Sliten, men fattet/ ufattet.





 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

38, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits