Om å snakke om det

Noen ganger tenker jeg at det slett ikke er så lett å snakke.
For det meste går det jo bra. Når man møter kollegaer og venner, og bekjente, - da kan man snakke om været, om forberedelser til jula, og om NSB, om jobben, og slike ting. Det er jo enkelt som bare det. Men, noen ganger er det fryktelig vanskelig å snakke.

Særlig om DET. DET kan være mange ting. Ting som er vanskelige å snakke om, er jo så klart vanskelige å snakke om. Noen ting er bare så tunge, at ordene ikke vil falle ut av munnen, men blir liggende under tunga. Det gjør at tunga får liten plass, og det blir vanskelig å si noe som helst.
Innimellom er det sånn at ordene ligger bak på tunga, men det er når det er ting som egentlig kanskje skulle ha vært sagt, som man bør og må svelge, fordi det ikke lønner seg på noen måte å si dem.
Det vil antagelig bare skape ubehageligheter, og ubehagligheter er svært ubehagelige, og bør unngås.
Det går også an å ha ord på tunga, men det er når man egentlig vet hva man vil si, eller at man vet hva det handler om, men så nekter ordene å slippe taket i tunga, og klamrer seg så hardt fast, at de få ordene som kommer lenger nede fra, ikke betyr en tøddel. Det blir bare babbel.

Noen ganger, når man egentlig har lyst til å snakke, så blir man helt stum i stedet. Kanskje fordi man er så full av ord, at man blir helt stille. Ordene blir så mange at hjernen og tunga ikke klarer å stable dem i riktig rekkefølge, slik at de kan komme seg ut og vekk fra tungespissen.
Så da hender det jeg skriver i stedet. Om ord, om DET, om været, om ting jeg gjør, om ting jeg tenker, eller om andre ting. For når jeg skriver kommer det ord uansett, og jeg er ikke en sånn som er så nøye på om det jeg skriver er så smart, lurt, eller klokt. Jeg skriver for å få ting ut, og når jeg skriver for å få ting ut, så lar jeg det komme ut i den rekkefølgen det gjør.
Om det er rotete, uoversiktlig, eller usammenhengende, spiller ingen rolle.
Jeg har i hvert fall snakket litt om DET. Ufarlig eller ikke.

Men, de gangene jeg ikke klarer å snakke om DET, så er jeg stille. Helt stille. Både på PC-en, og med stemmen min.
Da blir jeg bare en liten Mona på Mora, som pusler med ting jeg liker, lager ting, skaper ting, maler ting, for å vise verden at selv om jeg ikke snakker akkurat nå, så er jeg her. Jeg gjør noe.

Så får jeg snakke om DET når jeg er klar for det.





Tre ting som gjør at jeg smiler om dagen: Otto som koser seg glugg i sofaen, levende lys, og utetreet i snøen.

 

3 kommentarer

Katrine

14.des.2011 kl.13:54

du er utrolig flink til å skrive! :) likte blogg-innlegget kjempegodt! :)

Mona på Mora

14.des.2011 kl.14:40

Katrine: Tusen takk, Katrine! Liker din blogg også.

Og så vil jeg fortelle at jeg holder på med Vi snakker ikke om det! med tiendeklassingene på Rena dette skoleåret. Tenk det, et helt år med ting man ikke snakker om! Du husker det vel sjøl?

Katrine

14.des.2011 kl.17:39

så spennende da! :) husker det veldig godt ja! :)

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

38, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits