Når rosene visner...

...og lysene ebber ut, sitter vi igjen med en følelse; - og hva nå? Hva skjer nå?
Vil vi glemme dette? Hvor fort vil vi glemme dette? Kommer vi til å glemme samholdet, solidariteten, kjærligheten, og viljen til toleranse, når hverdagen visker ut det som har skjedd?
Om vi ikke glemmer, så blir det vagere, litt mindre sterkt, - tror jeg.
Det gjør kanskje ikke noe, men innimellom bør vi likevel stoppe opp, og tenke litt. For å huske, og finne tilbake til, samholdet, viljen, og aller mest; kjærligheten.

Jeg gråt utenfor Domkirken da jeg så blomsterhavet. Området de lå på var en smule innskrenket, og det lå i hauger langs veien, men likevel... Det hjelper ikke om blomstene er visne, og lysene er sluknet. Det hjelper ikke om det ligger i hauger for at bilene skal komme forbi. Det hjelper ikke om det er gått to uker og tre dager. Det er like trist, og sorgen er fortsatt stor for meg.
Blomster utenfor Domkirken. Blomster i fontener. Blomster på porten utenfor Stortinget. Blomster i regjeringskvartalet. Blomster overalt. Og jeg gråt på hvert sted.
Til slutt tenkte jeg at jeg måtte unngå steder det kan ligge blomster, for jeg orket ikke gråte mer.
Noen ganger blir det for mye, selv for meg... (tenkt med et lite skjevt smil).









Én kommentar

Elin

14.aug.2011 kl.00:46

Dette er av det som kan bli litt for overveldende til alle og enhver. Jeg lurer på det samme - hva skjer videre, når blomstene har visnet og lysene sluknet? Det har fortsatt skjedd, og vi må la tankene gå tilbake i blant. Men er det alt, eller er det noe mer?!

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits