Sorgen

For to dager siden satt jeg på en fortauskafe i Praha og gråt.
Jeg fikk en telefon, og tok den, selv om tårene trillet. Mens jeg snakket, tenkte jeg at jeg måtte skjerpe meg, at jeg måtte slutte å gråte.

Etter samtalen fortsatte jeg å gråte, og tenkte; hvorfor tenkte jeg at jeg måtte skjerpe meg?  Hvorfor ikke slippe til sorgen, vise den, når den er der? Sorgen bør ikke gjemmes eller skjerpes. Den bør føles, vises, være det den er, - ekte.
Sorgen er fri.

For den er der. Der ute. Her. Hos oss. I meg.
I dag sitter jeg her på Rena, og gråter.

Jeg føler en stor sorg.
Jeg føler en stor sorg for de som måtte løpe redde og rådløse rundt i gatene
etter bomben hadde gått av.
Jeg føler en stor sorg for de som ikke klarte å føle sorgen, mens de flyktet, svømte for livet,
løp, som så venner bli skutt, som gjemte seg på doen, som ikke kunne annet enn å
overleve der og da.
Jeg føler en stor sorg for fergemannen, som kjørte Anders Behring Breivik over til Utøya.
Jeg føler en stor sorg for politimennene, hjelpemannskapene, ambulansefolkene, og de frivillige; som lette, som fant, som så, som trøstet, som plukket opp, og som gjorde alt de kunne hele tiden.
Men som ingenting kunne gjøre med det som var gjort av en annen.

Jeg føler en stor sorg for han som var i stand til å planlegge, og utføre disse handlingene, og for at han så på dette som nødvendig.
Jeg føler en stor sorg for familiene, vennene, de bekjente, og de ukjente, som har måttet oppleve dette, møte det helt og fullt, grusomt som det var, - og er.

Jeg skammer meg ikke over sorgen jeg føler. Jeg har latt den slippe til. Så får jeg bare gråte til gråten stilner. For i sorgen er det håp. Det er i likegyldigheten det ikke finnes noe videre.
Sorgen er kanskje svart, men håpet er lysegrønt.  I sorgen er det også håp, og siden håpet er lysegrønt, er ikke sorgen beksvart eller uendelig.
Vi vil løfte blikket igjen, uten tårer, eller med gledestårer.
Inntil da kan vi la tårene slippe til, og føle sorgen nært og ekte. Som mennesker, og som medmennesker.

 

 

 

5 kommentarer

Elin

25.jul.2011 kl.13:09

Du holdt en nydelig, sår tale, kjære Mona. Jeg er glad i deg!

Mona på Mora

25.jul.2011 kl.13:13

Elin: Kanskje jeg skulle fått jobb som offentlig gråtekone? Glad i deg også, gode du.

25.jul.2011 kl.13:22

Og nå begynte jeg også å gråte her jeg sitter på kontoret og egentlig skal konsenterer meg om fakturaer og e-post...

Har ikke grått noe særlig jeg for jeg klarer ikke, har ikke klart det før nå. Og det var deilig å endelig kunne gråte!

Du er nydelig du <3

Glad i deg!

Klem fra Maren (hils alle to og firbeinte.. jeg er glad i dem også!)

Eirin

25.jul.2011 kl.13:51

Så fint skrevet Mona! Vi er alle i sorg.

Elin

26.jul.2011 kl.00:20

Å gråte offentlig er ingen skam, det er bare en god ting. Og det er du et levende bevis på - folk trenger å se det, at det er greit å gråte nå.

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits