Om å ro

Jeg ror meg gjennom livet, stort sett. Kun avbrutt av korte turer ut på bølgende sjøer, og av og til tar jeg en seilas på skumhvitt hav.
Jeg liker best de små turene på speilblank sjø, der sola får smilerynker i vannet, når jeg sakte, men sikkert glir taktfast framover.

Ro, ro, ro din båt?
Og den teksten sier egentlig alt, den. Vi ror oss gjennom livet, i vår egen båt, og det er opp til en selv hvor langt båten skal, og hvilken retning den tar. Og, man kan ikke annet enn å ta sin åre fatt, for den er der, om man vil eller ikke.
Og jeg ror, jeg. Jeg har tatt min åre fatt, og om jeg ikke ror over Kattegat, så setter jeg meg ned i hagen. Der går det også an å ro.
Eller, å finne ro, da.
Og jeg liker å ro. Ro.
Jeg liker lyden av skvalpende vann langs båtsiden.
Jeg liker lyden av dråpene som gjenforenes med vannet hver gang jeg løfter årene, og holder de oppe et sekund eller to.
Jeg liker lyden av knirkende lemmer, og knirkende treverk, ved hvert åretak. Jeg lever, jeg ror, med ro.

Det er en egen ro i å ro.
Og jeg velger å ro meg gjennom livet, fylt av ro.
Vuggende, vuggende?

Nå skal jeg ro meg ut i hagen, for å se på blomstene, buskene, og sommerfuglene.



 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits