Ved sjøen

Noen ganger tenker jeg at det er rart sjøen har slik tiltrekningskraft som den har.
Hva er det med sjøen?
Er det fordi det er mest sjø på kloden? Er det fordi den gjenspeiler himmelfargen? Er det fordi den er blikkstille i ett øyeblikk for så å få skumtopper i et annet? Er det fordi man kan flyte i den? Eller drukne i den? Enten drukne i tanker, eller bokstavelig talt?

Hva er det med sjøen?
Kanskje er det med sjøen som det er med bålet. Man kan stirre på den, uten å bli lei, uten å tenke på noe spesielt.
Det er det samme man ser på, men det forandrer seg hele tiden like vel. Flammer eller bølger.
Men, bålet blir jo mindre og mindre, om man ikke legger på mer ved, mens sjøen forblir den samme. Eller, blir den det? For noen er det den endeløse sjøen, - havet, som er mest hypnotisk. For andre er det fjorden, der sjøen slanger seg innover mellom fjellene. For meg er det innsjøen, der jeg kan se over til den andre siden. Sjøen som ligger og hviler mellom åser og fjell, åkre og enger. Jeg vet at det er noen elver og bekker som tilfører vann til sjøen, og at andre elver og bekker tømmer sjøen for vann, som når jeg fyller vasken full av vann, helt til det skvulper vann ut av hullet. Og jeg finner det fasinerende.
Sjøen, altså.
Og jeg liker ordet for en liten sjø; tjern.
Det er blanding av kjære og vern, det. To gode ting, synes jeg. Kjærligheten trenger vern. Tjern. Ja, hvorfor ikke.

Jeg tror jeg skal titte litt til på sjøen, jeg. Før det blir for mørkt.

Mjøsa (Bilde fra internett)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits