Koppang - møte - togstasjon - retur

I går var jeg på Koppang. Der møtte jeg en gjeng med hyggelige mennesker, som jeg har savnet stort.
Den gjengen skal finne ut noen ting, og for å finne ut noen ting, må gjengen møtes, og det var jammen godt, for da fikk jeg se dem igjen, og jaggu kom vi ikke et skritt nærmere det vi må finne ut også.
I Storstua hadde vi mange morsomme stunder, og jaggu har vi ikke sjansen til å oppleve flere artige sprell der inne. Gleder meg allerede, jeg.


Når man tøffer inn på en stasjon, ser man forventningsfullt på skiltet, og lurer på hvor man er, selv om konduktøren har sagt "neste stasjon er Koppang, utgang på høyre side".
Hvordan ser Koppang ut? Er det gammelt? Er det nytt? Er det noen som bor i stasjonsbygningen? Er det billettutsalg der, eller er det lagt ned? Er det falleferdig, eller er det holdt vedlike, så reisende kan beundre den gamle stasjonsbygningen?


Etter møtet ventet jeg litt på togstasjonen, og den er veldig fin i grunn.
Å vente på en togstasjon er slettes ikke en ille ting å gjøre, for når man venter har man tid til å se, og når man har tid til å se, oppdager man fine ting i ting som man ikke tror er fine i utgangspunktet.
Toglinjer, for ekspempel, er jo bare en rekke med jern som ligger etter hverandre, men jern som ligger etter hverandre, er fine ting, de, for de strekker seg langt avgårde, forbi mange steder, mange liv, mange historier. Man sier; tenk om trærne kunne fortalt hva de hadde sett? Det kan man vel si om jernbaneskinnene også?
Tenk på hva de har sett, hørt, og opplevd.


Jeg kan ikke annet enn å beundre den gamle vekta som står der så staut og standhaftig på perrongen.
Tenk på alle de forskjellige koffertene den har kjent vekta av. På alle veskene, bagene, kistene, og kanskje barna, som for moro skyld ville veie seg før de smatt inn på toget som sto utålmodig og ventet med dampen rundt skjørtene. Det er vel ikke umulig at en ferm kvinne med hatt på hodet en gang skyndsomt tråkket oppå den, for å se hvor mye hun veiet før hun skulle treffe sin utkårede.
- Han liker meg god og rund, tenkte hun kanskje, og rødmet stille for seg selv.


Reisen er slutt, og jeg er hjemme. Men, jeg vet jeg skal se igjen Koppang, vekta, og skinnene igjen. Må reise, må oppdage, må være.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits