Mobbing - om å ha mot til å si stopp

Jeg ble inspirert av Elins innlegg om mobbing. Tusen takk, Elin!

Først kan jeg nevne at jeg ble mobbet på grunnskolen, på tre forskjellige skoler. På grunn av dialekt, på grunn av at jeg var stygg, og på grunn av mine gule tenner, som syntes ganske så godt, siden jeg hadde et heftig overbitt (før jeg fikk regulering). Jeg har vært gul og blå, og jeg har fått høre fæle ting, helt til jeg flyttet til Gransherad, der jeg ble møtt med smil, og åpne armer. Takket være de fantastiske folka der, fikk jeg en fin slutt på ungdomsskolen.
Nok om det. Jeg bærer ikke nag eller bitterhet. Det er lenge siden, og det har også vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, som alt annet jeg har opplevd og erfart har gjort.

Og så vil jeg fortelle om en liten hendelse i Drammen. Jeg var på vei til biblioteket, og for å komme dit, gikk jeg gjennom en park. Ved en undergang, så jeg en gjeng gutter stå og dytte og rope til en mindre gutt.
Jeg husker at jeg ikke nølte, med en gang jeg så dem, begynte jeg å gå mot dem, men jeg var skikkelig redd, for de guttene var minst to-tre år eldre enn meg. Den lille gutten var yngre enn meg.
Jeg stanset ikke før jeg sto helt ved dem, og da sa jeg at de skulle stoppe. Så gikk jeg bare bort til den lille gutten, og dro ham med meg vekk fra gjengen, som bare ble stående og se etter meg.
Jeg husker at jeg var redd for at de skulle følge etter, at de skulle begynne å mobbe oss begge to, dytte oss, og kanskje verre ting.
Jeg merket blikkene deres i ryggen, men jeg snudde meg ikke før vi var et godt stykke vekk. Da sto de fortsatt å stirret, måpet, eller noe sånt, og jeg visste at vi var trygge, at de ikke kom til å følge etter.
Utenfor biblioteket stoppet vi, og jeg slapp hånda til gutten.
Han så opp på meg, sa takk, og gikk sin vei, og jeg gikk inn på biblioteket for å låne bøker.

Ingen sa stopp til de som mobbet meg. Jeg håpet at noen skulle se det, at noen skulle reagere, men, på den annen side; jeg fortalte det ikke til noen, og de andre som visste om det, ble mobbet selv. Vi visste om hverandre, men var ikke sterke nok sammen til å stoppe det. Likevel torde jeg gå bort til gjengen som mobbet den lille gutten. Hvorfor? Jeg tror det var fordi jeg syntes det var så urettferdig. At de var så store, og så mange mot en liten. Og fordi jeg ikke ville at gutten skulle ha det sånn som meg. Jeg var ikke sterk den gangen, men jeg hadde mot nok der og da. Den lille gutten ble antagelig mobbet igjen, men, kanskje skjedde det noe annet etterpå? Kanskje sluttet de? Jeg håper det siste, åh, som jeg håper det siste.

Men, det finnes de som ser det hende, som skjønner at det hender, som ikke gjør noe.
Hvorfor gjør de ingenting?
Hva de enn tror, så kan de gjøre noe med det, og de har noe med det.
Mobbing er ingen privatsak.
Mobbing skal ikke forties og pakkes vekk.
Mobbing kan kun stoppes ved at folk har mot nok til å si stopp.


Bilde fra google

Én kommentar

Elin

04.mar.2011 kl.21:24

Du har så rett. Selv om man ser og vet at ting er galt, er det ikke alltid like lett å si stopp, men likevel er det så viktig!

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits