Om å gå i trapper - tredje trinn

Siden jeg syntes utsikten var heller dårlig på første trinn, reiste jeg meg i går, og gikk opp til andre trinn.
Jeg ble stående og se på trappa. Jeg ble stående å se på neste trinn, i stedet for å snu meg, og sette meg ned, for å se om utsikten var bedre. Jeg lurte på om jeg skulle gå et trinn til, bare for å komme meg litt lenger. Bare for å føle at jeg hadde gjort mer.
- Skal jeg sette meg ned på det trinnet, eller skal jeg gå opp på det? tenkte jeg.
Og sånn ble jeg stående, helt til jeg merket noe varmt i nakken. Jeg snudde hodet, og så sola som skinte over de høyeste tretoppene, som skygger for sola om vinteren.
Og da kunne jeg ikke annet enn å snu meg helt, løfte haka, og lukke øynene for å nyte solskinnet. Se den røde, gule, og oransje fargen skifte foran øynene mine. 
- Akkurat nå vil jeg bare nyte denne lille varmen, for sola har kommet over tretoppene, og det går mot vår. Det vil bli varmere, det vil bli lysere, og det vil bli gode, kvitrende, og summende dager, tenkte jeg. Så jeg satte meg ned, blåste i utsikten, og nøt sola.

Det var i går. I dag må jeg videre. Jeg kjenner det i hele meg. Sola varmer ikke, og jeg har ingen grunn til å bli sittende. Det er dessuten for kaldt. Jeg åpner øynene, ser hvit himmel, snøtunge trær, og tenker at i går var det en blaff av vår, i dag er det tilbake til februar. Det vil falle mer snø før våren kommer. Jeg reiser meg, og snur meg mot trappa igjen.
Tredje trinn er oppvarmet, siden jeg har sittet på det. Jeg løfter blikket, og ser oppover trappa. Den er der, men er ikke der. Jeg vet det er mange trinn, men jeg ser dem ikke klart. Jeg ser bare neste trinn klart. Tredje trinn.
Jeg er en sånn som løfter venstre bein først når jeg skal opp en trapp. Men, noen ganger tar jeg høyre først. Siden jeg har brukt venstre beinet først på de andre to, løfter jeg det høyre denne gangen. Det føles litt rart, som om det er feil bein, men det kan jo ikke være feil bein, for det er mitt bein. Men, likevel.
Det får meg til å smile aldri så lite. - Det er de små tingene i livet, tenker jeg, og lar venstre beinet følge etter.

Tredje trinn ser akkurat ut som de to andre. Og føles akkurat som de to andre. Men, det ligger litt høyere. Sikkert 20 centimeter. Minst. På den annen side er det ikke centimeterne som betyr noe. Det er at jeg har gått enda ett, som betyr noe. Jeg har ikke stoppet opp. Jeg tar bare pauser.
Ett trinn av gangen. En dag av gangen.
Og i dag, sitter jeg på fjerde trinn.



4 kommentarer

Elin

07.feb.2011 kl.14:41

Det her minner meg litt om....

...

Fremtid, du minner meg om en trapp

En uendelig trapp

En som aldri vil ta slutt

Et trappetrinn om gangen

Et skritt nærmere

Deg

Jeg vet ikke alltid hvordan jeg løfter beinet

Kommer meg ikke oppover

Faller kanskje ned

Men andre ganger kan jeg løpe

Flere trinn, mange trinn

Allikevel når jeg deg aldri

Fremtid, du er så langt unna

...

Jeg liker trappa. Kanskje jeg kan holde deg med selskap noen trinn? For å komme høyere, nærmere. Også er det alltid greit å ha noen å støtte seg på, eller snakke med i pausene. Eller hva? :)

Forresten... det blir jo alltid mer, sant? Nye ord og tanker hver dag, så da går det vel ikke an å slutte. Tenker jeg.

Mona på Mora

08.feb.2011 kl.13:21

Elin: Jepp, det gjør det jaggu. Vil gjerne ha selskap. Og to hoder gir vel dobbelt så mange ord som en, - eller?

Elin

08.feb.2011 kl.16:33

Ja, det vil jeg tro. Dobbelt så mange erfaringer, kunnskaper og tanker. Også ord. Åjada :)

sigurd westgård

02.mar.2011 kl.15:36

fin blogg

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits