Om å gå i trapper - første trinn

Noen ganger finner man ut at man sitter nederst i trappa. Med beina på bakken, og rompa på første trinn.
Så kan man kanskje tenke at det å befinne seg nederst i trappa må være veldig lavt, men, så tenker jeg:
Jeg sitter jo på første trinn, og det er ikke helt nederst, det er jo ett trinn opp. Det hadde vært verre om jeg satt på bakken, med hele meg. Da hadde jeg vært helt nederst, da hadde jeg ikke vært i trappa en gang. Det er vanskeligere å reise seg opp når man sitter helt på bakken, enn når man sitter på et trinn.

Når jeg nå først sitter på første trinn, tror jeg faktisk at jeg løfter baken, snur meg, setter nesa oppover, og begynner å klatre. Ikke fort, for det klarer jeg ikke med den helsa jeg har, men trinn for trinn. Ett av gangen. Sakte, men sikkert.

- Der, nå er jeg ett trinn høyere. Da setter jeg meg ned igjen, jeg, for jeg må finne ut om dette trinnet er nok. Nå sitter jeg på andre trinn, mens bena er på første trinn.
Utsikten er ikke formidabel, jeg kan strekke ut beina litt til, nesten ned til bakken igjen, men jeg har ikke fått noe særlig nytt perspektiv på ting, og jeg kan ikke se noen stor forskjell fra å sitte på første trinn, men det er kanskje ikke så viktig. Tror jeg blir sittende til jeg finner ut av det.
Er uansett sliten, og velger å ta kvelden for i dag.

Det er ikke bare bare å gå i trapper, man skal ikke ta lett på det.

(Bilde fra Google)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits