Om mareritt

De fleste marerittene jeg har hatt gjennom tidene, handler om at jeg er en soldat i krig, at jeg flykter fra en naturkatastrofe, som i en tsunami, en orkan, en oversvømmelse, eller noe annet som har vann i seg, eller jeg flyr, og mister kontrollen, og krasjer i høyspentledninger, fjell, trær, eller bygninger. Men, jeg dør aldri, og jeg blir aldri skadet, - ikke noe som varer lenge i drømmen, i hvert fall.
Noen ganger drømmer jeg krimhistorier, hele historier, om folk jeg ikke aner hvem er, men som jeg får vite navnet på, som jeg ser helt tydelige, og som jeg blir kjent med. Akkurat som om jeg leser en bok.

Det er ett mareritt jeg har har hatt, som jeg husker skikkelig godt, enda det er atten år siden jeg hadde det. Jeg har lyst til å skrive ned dette marerittet, for det er det mest spesielle marerittet jeg har hatt noen gang:

Jeg står i et svart rom. Vegger, tak, og gulv, - alt er svart.
Uten vinduer, men med en dør, som jeg åpner, fordi jeg ikke har noe valg.
Døra åpner seg sakte, og når den er helt åpen, går jeg inn. Det neste rommet er gult. Knall gult. Det er ingen vinduer her heller. Bare en ny dør, på den andre siden av rommet. Og jeg har ikke noe valg nå heller. Jeg må gå videre, for å se hva som er bak neste dør. Jeg åpner, og døra glir sakte opp, til et blått rom.
Det blå rommets vegger beveger seg, som om det flyter, - kanskje som vann. Som om jeg er under vann. Jeg ser meg rundt, men så åpner det seg en ny dør på andre siden av rommet, og jeg går over det blå gulvet.
Det neste rommet er grønt, og helt stille. Jeg  vil være her, men enda en gang er det en dør som åpner seg på andre siden av rommet. Og jeg må gå til den.
Det neste rommet er rødt, og fargen renner nedover veggene. Som blod. Jeg blir redd, og jeg vil ikke være i dette rommet, så jeg løper til døra på andre siden, og åpner den selv.
Det rommet jeg løper inn i, er helt hvitt. Jeg skimter så vidt det er hjørnene mot gulv og tak, og det er ingen dør på andre siden. I stedet er det et svart hull i gulvet.
Helt rundt. Som et kumlokk.
Jeg må gå mot det hullet, og når jeg står på kanten av det, titter jeg ned, og jeg ser ingenting.
Og så våkner jeg.

Hvorfor jeg sier dette er et mareritt? Fordi følelsen jeg våknet med ikke var god. Jeg var ikke livredd, men jeg følte meg tvunget, på en måte. Jeg måtte gå gjennom rommene, jeg måtte se fargene, og jeg måtte bort til dørene, og så hullet. Jeg aner ikke om jeg skulle hoppe, eller bare titte ned, for jeg våknet jo.
Hva hadde skjedd hvis jeg hoppet?

Da, som nå, ser jeg på dette marerittet som et kunstverk. Jeg har hatt lyst til å male dette marerittet, male hvert av rommene, men jeg har ikke begynt, for jeg tror ikke jeg får det til. Eller er det fordi jeg da lager rommene jeg drømte om? Hm, kanskje lager jeg meg bare unnskyldninger...
Men, jeg tror bildene kunne blitt spennende, fargesterke, og tankevekkende, i en serie, der den som ser på må se dem i rekkefølge, som jeg så dem i drømmen. Og med forskjellig tekstur, bakgrunn, eller hva det heter, kunne jeg kanskje få til illusjonen av bevegelsene jeg opplevde i rommene.



Nå fikk jeg egentlig litt lyst til å prøve. Marerittet inspirerer meg. Kanskje det var det som var meningen allerede den gangen. Hi hi. Den som venter på inspirasjon, venter ikke forgjeves...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits