Om mareritt

De fleste marerittene jeg har hatt gjennom tidene, handler om at jeg er en soldat i krig, at jeg flykter fra en naturkatastrofe, som i en tsunami, en orkan, en oversvmmelse, eller noe annet som har vann i seg, eller jeg flyr, og mister kontrollen, og krasjer i hyspentledninger, fjell, trr, eller bygninger. Men, jeg dr aldri, og jeg blir aldri skadet, - ikke noe som varer lenge i drmmen, i hvert fall.
Noen ganger drmmer jeg krimhistorier, hele historier, om folk jeg ikkeaner hvem er, men somjegfr vitenavnet p, som jeg ser helt tydelige, og som jeg blir kjent med. Akkurat som om jeg leser en bok.

Det er ett mareritt jeg har har hatt, som jeg husker skikkelig godt, enda det er atten r siden jeg hadde det. Jeg har lyst til skrive ned dette marerittet, for det er det mest spesielle marerittet jeg har hatt noen gang:

Jeg str i et svart rom. Vegger, tak, og gulv, - alt er svart.
Uten vinduer, men med en dr, som jeg pner, fordi jeg ikke har noe valg.
Dra pner seg sakte, og nr den er helt pen, gr jeg inn. Det neste rommet er gult. Knall gult. Det er ingen vinduer her heller. Bare en ny dr, p den andre siden av rommet. Og jeg har ikke noe valg n heller. Jeg m g videre, for se hva som er bak neste dr. Jeg pner, ogdra glir sakte opp, til et bltt rom.
Det bl rommets vegger beveger seg, som om det flyter, - kanskje som vann. Som om jeg er under vann. Jeg ser meg rundt, men s pner det seg en ny dr p andre siden av rommet, og jeg gr over det bl gulvet.
Det neste rommet er grnt, og helt stille. Jeg vil vre her, men enda en gang er det en dr som pner seg p andre siden av rommet. Og jeg m g til den.
Det neste rommet er rdt, og fargen renner nedover veggene. Som blod. Jeg blir redd, og jeg vil ikke vre i dette rommet, s jeg lper til dra p andre siden, og pner den selv.
Det rommet jeg lper inn i, er helt hvitt. Jeg skimter s vidt det er hjrnene mot gulv og tak, og det er ingen dr p andre siden. I stedet er det et svart hull i gulvet.
Helt rundt. Som et kumlokk.
Jeg m g mot det hullet, og nr jeg str p kanten av det, titter jeg ned, og jeg ser ingenting.
Og s vkner jeg.

Hvorfor jeg sier dette er et mareritt? Fordi flelsen jeg vknet med ikke var god. Jeg var ikke livredd, men jeg flte meg tvunget, p en mte.Jeg mtte g gjennom rommene, jeg mtte se fargene, og jeg mtte bort til drene, og s hullet. Jeg aner ikke om jeg skulle hoppe, eller bare titte ned, for jeg vknet jo.
Hva hadde skjedd hvis jeg hoppet?

Da, som n, ser jeg p dette marerittet som et kunstverk. Jeg har hatt lyst til male dette marerittet, male hvert av rommene, men jeg har ikke begynt, for jeg tror ikke jeg fr det til. Eller er det fordi jeg da lager rommene jeg drmte om? Hm, kanskje lager jeg meg bare unnskyldninger...
Men, jeg tror bildene kunne blitt spennende, fargesterke, og tankevekkende, i en serie, der den som ser p m se dem i rekkeflge, som jeg s dem i drmmen. Og med forskjellig tekstur, bakgrunn, eller hva det heter, kunne jeg kanskje f til illusjonen av bevegelsene jeg opplevde i rommene.



N fikk jeg egentlig litt lyst til prve. Marerittet inspirerer meg. Kanskje det var det som var meningen allerede den gangen. Hi hi. Den som venter p inspirasjon, venter ikke forgjeves...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona p Mora

Mona p Mora

37, mot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trr. Jeg elsker ord, og prver sette de etter hverandre s godt jeg kan, for uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits