Om En engel ved mitt bord

Jeg har nettopp sett en film, basert på den selvbiografiske romantrilogien til forfatter Janet Frame. Janet vokste opp i et fattig hjem på New Zealand, en skikkelig rødhåret krølltopp, sjenert, og veldig innadvendt.
Hun fikk feilaktig en diagnose som schizofren, og fikk 200 elektrosjokk i løpet av åtte år, mens hun var lagt inn på psykiatrisk sykehus.

Jeg hopper over resten, for det er så mye, og jeg vil egentlig frem til noe annet, enn bakgrunnen hennes, selv om den så klart har mye å si for hvordan hun så verden, livet, og alt i det.
Å kunne skrive slik at leseren sitter igjen med en følelse av å ha lest noe den har hørt før, uten å ha hørt det før, at det er noe som forventet, uten at det er som forventet, og med ord og vendinger som ikke er som man er vant til, som man ikke forventer, fordi det dukker opp uvanlige ord, og uvanlige vendinger, på steder der man tenker at tingene allerede er forhåndsbestemt. Altså noe nytt, men som man kjenner seg igjen i, for å si det enkelt, kanskje.

Et eksempel fra filmen:
Læreren gir elevene beskjed om å fortsette diktet:
When the sun goes down, and the night draws nigh...

Janets søster "hjelper" Janet med hjemmeleksen, og sier det er ord som hører sammen i dikt, som bølgene ruller, stjernene skinner og blinker, og så videre, og at man da må skrive at kveldsskyggene farger himmelen, for det er nemlig poetisk. Hun vil at Janet skal skrive:
When the sun goes down, and the night draws nigh
The evening shadows taint the sky

Janet er ikke enig, og ender til slutt med sitt eget forslag:
When the sun goes down, and the night draws nigh
The evening shadows touch the sky

Med ett ord har hun skapt et helt annet bilde i mitt hode. Og med filmen, der vi får ordene fra bøkene hennes, er det så mange nydelige beskrivelser, i all sin fælhet innimellom, at man bare må elske det.
Denne filmen har gitt meg lyst til å forsette boka som jeg begynte på i 2001. Den som jeg la helt fra meg i 2007, fordi jeg fikk skrivestopp, jeg klarte ikke konsentrere meg, det var så mye annet som tok opp tida, andre manus, andre ting å gjøre, andre ting å finne på.
Den inspirerer meg fordi hun var som hun var, full av ord i en ensom verden. Full av liv, i et liv innenfor lukkede dører. Fri, som bare et innadvendt menneske kan være, når det er fritt.

Jeg ser meg selv i henne. På mange måter. Har jeg rett til det? Tør jeg våge det?
Kan jeg annet?

Det eneste jeg vet, er at jeg må skrive i denne verden. Om det er alvorlige ting, morsomme ting, revyting, teatermanus, dikt, noveller, eller romaner, spiller ingen egentlig rolle. Jeg bare vet at jeg må skrive ned resten av ordene jeg har inni meg, som dukker opp, så lenge jeg kan, så lenge det er mulig, så lenge de er der, så lenge de kommer. Og, de er der. De ligger og venter, higer etter å komme inn, etter å komme ut, komme ned, komme frem.

Om det ikke er en engel ved mitt bord, er det en engel ved min tekopp. Den nikker og smiler, og i all sin søthet midt i alt det krøllete, røde håret, som en liten Annie, eller som en liten Janet, er det som den sier:
Du får det til! Du får det til! Hysj-hysj-hysj!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

37, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits