Om trær

Jeg elsker trær.
Trær er helt nødvendig for meg. Hvis det går en dag, uten at jeg får se trær, helst som i skog, blir jeg litt smårar. Da jeg bodde i Oslo, hadde jeg ikke et eneste tre utenfor vinduet i femte etasje. Da måtte jeg gå rundt kvartalet, for å se et tre, eller fem, men aller helst gikk jeg til Vigelandsparken, for der er det ganske mange trær. Det er ikke skog, men det er jo en park, og det var nok til at jeg fikk en dose skog. Jeg tror jeg var i parken så og si hver eneste dag.

Hvorfor jeg ikke dro i marka? Klart jeg dro i marka, men ikke hver dag. Det var liksom så langt til marka, og folk gikk i kø, i marka. Ikke for å se skog, men for å se hverandre, eller vise hverandre hva slags flotte friluftsklær man hadde skaffet seg i løpet av uken, ja, for de sa uken i Oslo, ikke uka.
I parken gikk frognerfruer i nickers, strikkede knestrømper, og fjellstøvler til tusenvis av kroner, for å gå opp trappene til Monolitten. Da de kom på toppen, der Monolitten rager over parken, snudde de seg, og så på utsikten. - Alt dette er mitt, tenkte de sikkert. - Dette er min by, jeg kunne ikke vært en dag foruten, tenkte de sikkert også.
Så jeg så ikke bare på trærne, jeg så på folk også.
Folk er fasinerende, og inspirerende. Trær er... skog. Og skog er alt. Godt. Trygt. Grønt. Ikke misforstå, jeg elsker folk også. I alle former og fasonger. Men, jeg elsker altså trær veldig høyt.
Gamle trær må jeg klemme på, og kanskje snakke litt med. For, de har opplevd så mye, sett så mye, og de har overlevd storm og stille, snø og kulde, regn og tørke, og hele tida har de stått på samme sted. Etter den første og siste reisen som frø fra et annet tre, har de stått på samme sted.
Fra å være bøyelige, tynne, myke, til å være stramme, tykke, og harde, men likevel ettergivende for vinden.

Trær kan holde på hemmeligheter, og jeg har snakket med trær på alle stedene jeg har bodd,
og mange steder jeg har vært, om hemmeligheter som jeg aldri noen sinne vil fortelle et menneske. Ikke på samme måte, i hvert fall.
Særlig når jeg var yngre, fortalte jeg trærne hemmeligheter. Den gangen jeg ikke helt skjønte verden, og folk i den, og hvorfor alt mulig skjedde.
Uten trærne, uten skogen, ville jeg ikke vært i dag. Skogen har vært min beste venn, i stormfulle tider, så som i stille tider, og så klart gode tider.

I dag bor jeg i skogen, ved skogen, sammen med en jeg elsker like mye som jeg elsker skogen. Og det er ingen dum ting, det, at jeg sier like mye som. For begge deler gjør at jeg føler lykke hver eneste dag, uansett.
Jeg er et mellomstort tre. Jeg bøyer meg ikke like lett for vinden lenger, og jeg gir ikke etter så lett for regn og snø. Jeg svaier der jeg må, for å bli stående, men jeg har begge beina plantet i bakken, dypt nok til å stå stødig og trygt, grunt nok til å få det jeg trenger for å vokse, og bli sterkere.
Når jeg føler tida er inne, letter jeg på trykket, og feller blader, jeg gir fra meg frø, og jeg lar det komme nye kvister, nye blader, og jeg har alltid plass til en fugl eller fem.

Uten trær, ingen skog, og ingen skog, ingen Mona i nærheten. Sånn er det bare.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

36, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits