Om å veie seg

Jeg er en kvinne. Som mange kvinner tenker jeg en del på vekt. Siden jeg har vært tretten år, har jeg det.
Første gangen, var da en europeisk mester i kroppsbygging sa til meg, at jeg burde begynne med kroppsbygging, for jeg ville bli råstor, med den kroppsbygningen, og det utgangspunktet.
Da veide jeg meg første gangen for å se om jeg veide for mye. Jeg hadde ikke tenkt på det før, nemlig. At jeg kunne veie for mye. Før så bare veide jeg meg, for å se hvor mye jeg veide, og hver gang tenkte jeg; ja, ja. Da veier jeg så mye.
Men, den første gangen jeg veide meg for å se om jeg veide for mye, tenkte jeg; jeg veier kanskje litt mye til å være tretten år, og lårene mine er jo litt store...

Men, jeg slanket meg ikke for det. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle ta den han sa som en kompliment, eller kritikk, men valgte vel å ta det som noe positivt, for jeg hadde ganske mye muskler allerede på den tida. Jeg syklet masse, gikk masse, og med sju hester på stallen som krevde sitt av måking, stell, riding, og slått, så ble det jo litt jobbing for en tretteåring.
Det høres kanskje ut som om jeg var ganske så stor, ut fra det han skrev, men helsekortet mitt fra den tida, viser at jeg var 156 cm høy, og 42 kilo tung/ lett, og det er vel ikke akkurat noen silotråkker, tror jeg.

Da jeg begynte på videregående, var jeg 162 cm høy, og veide 48 kilo. Jeg var mindre enn de fleste jeg kjente på samme alder, og de andre jentene var mer utviklet enn meg. Jeg synes det var helt ok, og tenkte at pupper og sånt bare er i veien uansett.
Men, jeg veide meg stadig vekk, for jeg syntes at lårene mine var så store i forhold til resten, at de ikke passet, men mutra sa at hoftene og lårene mine sto veldig godt til overkroppen, skuldrene og overarmene, og jeg trodde på henne. Og det var jo sant. Men, jeg hadde den lille stemmen i bakhodet som sa jeg ikke så bra ut, hver gang jeg så meg selv i speilet. Likevel begynte jeg ikke å slanke meg da heller.

Da jeg begynte på Revyskolen, var jeg 162 cm høy, og veide 52 kilo. Da jeg var ferdig med førsteåret, var jeg 167 cm  høy, og veide 54 kilo. Jeg hadde vokst masse, strukket meg masse, og gått opp et par kilo. Og, jeg hadde fått tro på meg selv, og at jeg så ganske grei ut. Store lår, men en god fordel i dansen, tenkte jeg. God midje, og timeglassform, det må være bra nok.
Så skjedde det noe. Vi hadde en gjestelærer i dans, som sa jeg aldri kom til å bli en proff danser med de lårene. For krafige, sa hun. Og da skiftet jeg tankene om at jeg så helt grei ut, til at jeg tvilte. Jeg måtte ned i vekt. Men, jeg trente så mye, og ville ikke spise mindre, for jeg veide jo ikke så mye. Ikke i forhold til høyden, og muskler veier jo ganske mye. Så jeg tenkte jeg skulle la det være, lår fikk være lår.
Så skjedde det enda mer. Jeg ble innblandet i en sedelighetssak som vitne/ part, og jeg var på turné med Kolon musikkteater samtidig. Saken og turnéen ble for mye for meg, og jeg mistet matlysten. Jeg prøvde å spise, men klarte ikke å spise så mye. Jeg gikk raskt ned i vekt, og jeg merket det. - Og, jeg syntes ikke det gjorde noe.
Det utviklet seg til at jeg spiste en kopp med korn til frokost, for å klare formiddagsforestillingene, og ingenting annet resten av dagen. Hvis jeg spiste middag sammen med de andre, kastet jeg det opp rett etterpå. Jeg hadde dermed utviklet bulimi. Jeg kunne hive i meg en pose med potetgull, og en hel, stor Melkesjokolade, for så å kaste opp alt etterpå. Jeg ble livredd utviklingen, for jeg elsket mat, elsket middag, elsket godteri, så jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke ville beholde maten.


Jeg meldte meg inn i Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, for å lære mer om sykdommen, og for å få hjelp, men fikk bare flere tips til hvordan jeg kunne bli enda tynnere, beholde den lave vekta, som etter under en måned hadde gått ned til 42 kilo, og jeg gikk ned enda mer, ved hjelp av avføringsmidler og klystér.
Da jeg leste lesernes egne historier, tenkte jeg; herlighet, de er jo helt skrudd. Men, jeg var jo akkurat som dem. Jeg klarte ikke stoppe.
Med sedelighetssaken gikk det dårlig, for jentene som var innblandet, og som var mellom sju og fjorten år, trakk se en etter en, fordi det var for vanskelig for dem. De orket ikke møte overgriperen igjen, og rettssaken tok for lang tid. Han fikk ingen straff for overgrep på sju stykker, bare bot og betinget for å ha stjålet noe i en barnehage...

Jeg bare fortsatte og fortsatte, og ble mer og mer fortvilet. Bedriftslegen ville at jeg skulle begynne med antidepressiva, da jeg ringte han, fordi jeg var så fortvilet, og gråt masse, slik at jeg kunne fullføre turnéen, og jeg fikk resept på Seroxat. Etter tre uker stoppet jeg å ta de, for jeg likte ikke tanken på at jeg ble "flat", at jeg ikke skulle føle meg som meg selv, til tross for at jeg ikke hadde det bra.
Jeg holdt ut tre nye uker på turné, men så ble jeg sykemeldt. Jeg hadde ingen krefter. Vekta var altfor lav, og jeg fikk time hos psykolog som var ekspert på spiseforstyrrelser.
Jeg veide godt under 40 kilo, og legen sa jeg var mager, og at det begynte å bli farlig for meg. Jeg hadde mistet menstruasjonen, og beinbygningen min var ikke akkkurat spinkel, så jeg så beinete og fæl ut.
Men, av en eller annen grunn, tror jeg ikke mange merket det. Jeg fikk ingen kommentarer, og jeg så kanskje ikke så tynn ut med klærne jeg gikk i? Aner ikke, jeg.

Der og da, hos den legen, bestemte jeg meg for at nå var det slutt. Jeg ville spise normalt igjen. Jeg ville se bra ut, ikke mager. Jeg ville kose meg med mat igjen, ikke se på det som noe overflødig.
Da jeg kom til psykologen, fortalte jeg han dette, og jeg hadde allerede spist normalt, fire ganger om dagen, i moderate mengder, for å tåle det, i tre uker da jeg møtte han. Jeg så mye bedre ut også, enn tre uker tidligere. Han trodde meg, selv om han sa at "alle" sier de vil bli normale igjen.
Han ga meg masse selvtillit til å fortsette den sunne stilen, og jeg gjorde det.
Etter det har jeg aldri kastet opp med vilje, eller tatt avføringsmidler for å bli tynnere.

Men, nå som jeg snart er 37 år, tenker jeg igjen: Jeg har lagt på meg, - igjen. Uten å legge merke til det. Det går så fort. Nå veier jeg 70 kilo. Og jeg var nede i 63 i våres. Jeg må ned igjen, for jeg trives ikke med magen. Jeg trives ikke med håndtakene på sidene. Jeg trives ikke med tyngden, som gjør det tyngre å puste, bevege meg, og føle meg fri.
Så, jeg skal la være å veie meg igjen, det var et misstak. Jeg må holde meg borte fra vekta. Men, jeg skal spise mindre godteri og potetgull, og holde meg til fire måltider, i moderate mengder, til overvekten er borte igjen. Det merker jeg på klærne, og på meg selv.

For jeg trenger ikke veie meg. Jeg vil ikke veie meg. Jeg kan ikke veie meg. For jeg er faktisk redd for at jeg skal begynne å ville slanke meg på ordentlig igjen. Jeg har det i meg, selv om jeg er glad i mat.
Jeg har ikke vekt i huset. Det er forbudt i huset vårt.
Så nå skal jeg spise mitt mellommåltid med god samvittighet, trene litt mage med apparatet mitt, og ta femten armhevinger, før jeg fortsetter å tenke på andre ting som opptar meg.

For, tankene veier ingenting.


3 kommentarer

Eirin

02.aug.2010 kl.01:07

Tusen takk, Mona. Igjen skriver du godt om et veldig viktig tema. KLem til fine du!!!

Pernille

04.aug.2010 kl.02:50

Herlige Mona! Du er nydelig uansett du!

Og ja, enda godt ikke tankene veier noe! Da hadde nok jorda gått under!

Kristine

12.aug.2010 kl.22:56

Bra tanker ikke veier noe, da hadde vi vært ordentlig overvektige alle mann. Men kanskje det hadde vært litt fint? Hih. Alle er like utenpå, men forskjellige inni. Tenk så fort det hadde gått i nedoverbakker, men litt hjelp av hverandre i oppoverbakker..

i hvertfall, du skrive sykt godt og du gir meg mye å tenke på som jeg kanskje ikke tenker på daglig. og jeg liker deg akkurat sånn som du er!

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

36, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits