Om skatt

I de gode, gamle dager, da jeg var liten, var skatt et positivt ladet ord. Det var et ord, som fortalte om noe som ofte befant seg ute på en sjørøverøy, et eller annet spennende sted. Eller man kunne finne det inne i huler, nedgravd under store trær, eller man hadde et lite skrin, der det lå oppi. Noen ganger hørte man voksne kalle hverandre for skatten sin. Det fantes store, og det fantes små, men uansett var det en skatt, og det var bra.



Nå er skatten et stykke papir, som blir kalt selvangivelse, og som man gir stor oppmerksomhet i vårmånedene.
På dette papirer står det masse tall, om hvor mye man har fått, av hvem man har fått, hvor mye man har betalt tilbake, hvor mye man aldri har sett snurten av, og hvor mye man får tilbake, eller hvor mye man må betale tilbake.

I de gode gamle dager, hadde vi skattekart. Det var gjerne brunt og gammelt, slitt i kantene, og med tegninger og henvisninger som viste hvor vi kunne finne skatten.
I dag har vi skattekort. Det er hvitt og nytt, med perforering i kantene, og med tall og henvisninger til hvor mye vi skal betale, og hvilket likningskontor som skal ha det.












Mens man i de gode, gamle dager fant, eller fikk skatten, må man i dag betale skatten. På forhånd, takk.
Det er jo i grunn en grei sak, for det ville vært veldig vanskelig å spare masse penger, fordi man visste at på slutten av året, eller på begynnelsen av neste år, måtte betale så og så mye penger i skatt. Og for en nedtur det ville vært, og hatt masse penger på banken, som man ha spart, og så må man gi dem bort!
Nei, da er det antagelig bra å betale på forhånd, takk. Så vet man hva man sitter igjen med.
Eller, gjør man egentlig det?

For, jeg mener, man vet hvor mye man blir trukket i skatt hver måned, og man har kanskje fått beskjed om at trekkprosenten man har er stor nok, eller at det blir trukket etter tabell, men likevel kan man få beskjed om at man har betalt for lite skatt!
Hvordan går det an, lurer jeg på?

Jeg skulle ønske de hadde et annet ord på det, jeg. Jeg skulle ønske jeg kunne beholde skatt som noe positivt og spennende, - vel, spennende kan man vel kanskje si det er på denne voksne måten også, men ikke spennende som i: Dette vil jeg høre mer om, eller oppleve mer av!
Nei, mer som i: Åpne den konvolutten, og se hvor mye de vil flå meg for i år!

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg elsker skatt, skatter, skatten. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gleder meg til å åpne konvolutten, fordi jeg stoler på at systemet virker, og er rettferdig. Men, jeg kan ikke det.
Jeg skulle ønske jeg kunne holde i papiret og si: Jeg har fått igjen skatt! Men, det kan jeg ikke.
For jeg får ikke noen skatt, ikke på papir, i hvert fall.

I stedet søker jeg etter min barndoms skatt. Jeg vil reise til en sjørøverøy, finne en palme, og under den palmen, der er det sikkert en skatt. For det finnes en skatt på hver eneste sjørøverøy, i hver eneste Ali Babahule, under hvert eneste store eiketre, og gjemt i hvert eneste hemmelige rom i gamle hus.
Og hvis jeg ikke får reist med det første, kan jeg bare se ved siden av meg i sofaen, for der sitter skatten min, i egen person.



En skatt - Livet mitt
Den skatten - Erlend
Flere skatter - Otto og Milli
Alle skattene - Alt jeg har av folk og fe, som jeg er veldig glad ,
og alt av skog, trær, og steder, som jeg ikke kan leve uten.



 

2 kommentarer

Hei

13.07.2012 kl.14:14

Bare info.... I "gamle dager" måtte bønder betale mye mer skatt og sånt til prester, og de rikere ved å betale en viss andel av avlingene sine som skatt.

Mona på Mora

13.07.2012 kl.17:52

Ja, det har du jammen rett i. Det var nok ikke småtteri heller. Takk for mer info! Kom gjerne med mer.

Skriv en ny kommentar

hits