Om skatt

I de gode, gamle dager, da jeg var liten, var skatt et positivt ladet ord. Det var et ord, som fortalte om noe som ofte befant seg ute p en sjrvery, et eller annet spennende sted. Eller man kunne finne det inne i huler, nedgravd under store trr, eller man hadde et lite skrin, der det l oppi. Noen ganger hrte man voksne kalle hverandre for skatten sin. Det fantes store, og det fantes sm, men uansett var det en skatt, og det var bra.



N er skatten et stykke papir, som blir kalt selvangivelse, og som man gir stor oppmerksomhet i vrmnedene.
P dette papirer str det masse tall, om hvor mye man har ftt, av hvem man har ftt, hvor mye man har betalt tilbake, hvor mye man aldri har sett snurten av, og hvor mye man fr tilbake, eller hvor mye man m betale tilbake.

I de gode gamle dager, hadde vi skattekart. Det var gjerne brunt og gammelt, slitt i kantene, og med tegninger og henvisninger som viste hvor vi kunne finne skatten.
I dag har vi skattekort. Det er hvitt og nytt, med perforering i kantene, og med tall og henvisninger til hvor mye vi skal betale, og hvilket likningskontor som skal ha det.












Mens man i de gode, gamle dager fant, eller fikk skatten, m man i dag betale skatten. P forhnd, takk.
Det er jo i grunn en grei sak, for det ville vrt veldig vanskelig spare masse penger, fordi man visste at p slutten av ret, eller p begynnelsen av neste r, mtte betale s og s mye penger i skatt. Og for en nedtur det ville vrt, og hatt masse penger p banken, som man ha spart, og s m man gi dem bort!
Nei, da er det antagelig bra betale p forhnd, takk. S vet man hva man sitter igjen med.
Eller, gjr man egentlig det?

For, jeg mener, man vet hvor mye man blir trukket i skatt hver mned, og man har kanskje ftt beskjed om at trekkprosenten man har er stor nok, eller at det blir trukket etter tabell, men likevel kan man f beskjed om at man har betalt for lite skatt!
Hvordan gr det an, lurer jeg p?

Jeg skulle nske de hadde et annet ord p det, jeg. Jeg skulle nske jeg kunne beholde skatt som noe positivt og spennende, - vel, spennende kan man vel kanskje si det er p denne voksne mten ogs, men ikke spennende som i: Dette vil jeg hre mer om, eller oppleve mer av!
Nei, mer som i: pne den konvolutten, og se hvor mye de vil fl meg for i r!

Jeg skulle nske jeg kunne si at jeg elsker skatt, skatter, skatten. Jeg skulle nske jeg kunne si at jeg gleder meg til pne konvolutten, fordi jeg stoler p at systemet virker, og er rettferdig. Men, jeg kan ikke det.
Jeg skulle nske jeg kunne holde i papiret og si: Jeg har ftt igjen skatt! Men, det kan jeg ikke.
For jeg fr ikke noen skatt, ikke p papir, i hvert fall.

I stedet sker jeg etter min barndoms skatt. Jeg vil reise til en sjrvery, finne en palme, og under den palmen, der er det sikkert en skatt. For det finnes en skatt p hver eneste sjrvery, i hver eneste Ali Babahule, under hvert eneste store eiketre, og gjemt i hvert eneste hemmelige rom i gamle hus.
Og hvis jeg ikke fr reist med det frste, kan jeg bare se ved siden av meg i sofaen, for der sitter skatten min, i egen person.



En skatt - Livet mitt
Den skatten - Erlend
Flere skatter - Otto og Milli
Alle skattene - Alt jeg har av folk og fe, som jeg er veldig glad ,
og alt av skog, trr, og steder, som jeg ikke kan leve uten.



2 kommentarer

Hei

13.07.2012 kl.14:14

Bare info.... I "gamle dager" mtte bnder betale mye mer skatt og snt til prester, og de rikere ved betale en viss andel av avlingene sine som skatt.

Mona p Mora

13.07.2012 kl.17:52

Ja, det har du jammen rett i. Det var nok ikke smtteri heller. Takk for mer info! Kom gjerne med mer.

Skriv en ny kommentar

hits