Om minner

Man kan ha gamle minner, og man kan ha nye minner.
Gamle minner er minner fra da man var liten, fra den gang man så verden med store øyne, og trodde at alt dreide seg om det som skjedde innenfor ens egen, indre sirkel.
Gamle minner er fulle av bilder og lyder.
Et gammelt minne for meg, er da jeg lærte hva fluesopp var. Jeg husker et bilde av noen trestammer, høstlig skogsbunn, og en knallrød sopp med hvit stamme.
     Et annet er at jeg hang fast i jakka fra en grein i et tre. Mitt minne er at jakka var rød, at jeg hang fast i hetta, ganske høyt oppe i lønnetreet som sto i hagen vår, og at jeg synes det var gøy. Jeg hang som et rødt eple.
Jeg husker jeg lo.
I nesten alle mine gamle minner er det med skog, eller et tre.
Andre ting jeg vet om fra gamle dager, er ting jeg er blitt fortalt, og som jeg kanskje husker fordi de ble fortalt.

Minner fra ungdomstida er også fylt av bilder med skog og trær. De har mer stemninger i seg, enn de tidligere minnene. Det er mer følelser i dem. Nye, ukjente følelser, og ofte følelsen av å være alene, men lykkelig, i skogen. De fleste minnene fra denne tiden er minnene om å føle seg fri, og glad, for å være en del av naturen, kunne være i den så mye jeg ville, gå og gå, hvor jeg ville, når jeg ville. Mitt sterkeste minne fra den tiden, er da jeg sa høyt til meg selv, eller til skogen: Jeg hører til her i skogen. Det er her jeg vil være. Det var min lykkeligste dag, for jeg hadde endelig funnet ut hvem jeg var, og hvor jeg hørte til.

Nye minner er fra voksentiden, da man tar seg i å se på verden med smalere øyne, knepet sammen i mild skepsis, fordi erfaringen tilsier at man kanskje bør det, og man ser ting utenfor sin egen, indre sirkel.
Nye minner er fylt av ord, analyser, og tolkninger, og de kan til en viss grad bli valgt bort, om de ikke behager en. I hvert fall om man tenker på de som uønsket.

Selv velger jeg ikke bort minner. Minnene har gjort meg til den jeg er. Og de gjør meg til den jeg er.
Men, jeg skulle ønske jeg oftere kunne ha minnene på den barnlige måten; i bilder og lyder. Så jeg higer etter det, og får hjernen min til å konsentrere seg om det. Og veldig ofte går det.
      Mitt første møte med Erlend er i bilder. De fleste sykehusepisodene har like mye skog i seg, som instrumenter, prøvetakinger, senger, og hvite vegger med blasse akvaraller.
Folk jeg husker, husker jeg ikke på grunn av navn, men på grunn av hvordan de så ut da de gjorde akkurat det, eller det. Hendelser blir ikke husket for hvor de skjedde, eller hvilken dato, men for hvordan det så ut da det skjedde, og hvem, eller hva, som var der, som jeg kunne se.

Mine minner er fylt av gode ting, uansett om de er vonde eller gode.
Kunsten er å ta vare på minnene, uten å leve i dem. Hvem ville jeg vært uten minnene?
Hvem ville du vært?



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

36, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits