Om stolthet

Jeg er ikke så glad i ordet "stolt", eller uttrykket "å være stolt av". For meg er det et sånt ord og uttrykk som man bruker når det er snakk om ære, og jeg er ikke så glad i det ordet heller.
Når jeg googler stolt av, får jeg overskrifter som; "Stolt av hærfamilien", "Noras sønn (7), er stolt av mamma", "Wegner er stolt av sine Arsenalelever", og "Er du stolt av kroppen din?".

I militær sammenheng hører man ofte om stolthet, og i den sammenhengen kan jeg forstå det, fordi det er mye snakk om ære i de kretser.
Når de skriver at en gutt på sju år er stolt av mammaen sin, så kan jeg ikke la være å lure på om den gutten vet hva å være stolt er for noe, i det hele tatt? Han er sju år! Jeg tror han kan være glad for å høre så mye bra om mammaen sin, og at han synes det er stas at mammaen får så mye positiv oppmerksomhet, men stolt? Det er et ord, og et slikt ord kan man sikkert lære en sjuåring å si: "Jeg er veldig stolt av mamma. Hun er flink." Men, forstår han selve ordet? Eller er ikke det nødvendig?
Er du stolt av kroppen din? Stolt av kroppen min? Jeg synes kroppen min er helt ålreit, jeg er slank, ser ganske bra ut, - men stolt? Om kroppen? Vet ikke helt, jeg.

En setning jeg ikke kan fordra, er: "Jeg er stolt av deg, sønnen min." En setning som stadig dukker opp i filmer, serier, og andre medier. Jeg spyr nesten når jeg hører den. Og veldig mange ting handler om at vi vil gjøre andre stolte av oss. Skal vi virkelig leve livet for at andre skal være stolte av oss? Eller leve livet sånn at vi kan føle oss stolte av oss selv?
Jeg er stolt av meg selv. I stedet for; jeg er fornøyd med meg selv? Er ikke fornøyd bra nok?
Jeg vet at stolt er et positivt ord for de fleste. Og jeg vet at det ikke er mange som tenker på det ordet som noe som er verdt å skrive om.
Det ordet har ødelagt veldig mange barn, unge, og voksne, fordi de aldri har hørt det, eller alltid har hørt; gjør oss stolte av deg. Jeg mener det ligger et press bak det ordet. Et press om å gjøre det så bra, at man kan bruke ordet over alle ord, ordet som betyr alt, fordi det er mektig. Noe det er.
Jeg kan ikke noe for det, jeg ser for meg noe stramt, høyreist, noe med nesa i sky, noe stort, noe
nesten uoppnåelig.



Det er bare én gang jeg virkelig har likt det ordet, og det var på en jeg var på rekruttskolen med. Han het Stolt, og var brannmann. Han var stor, kraftig, stødig, og en herlig, fin fyr. Vi var partnere på stafetter, og i konkurranser, noe som var et ganske så artig syn for de andre, siden han veide 111 kilo (tror jeg husker riktig), og jeg veide 54.
Særlig på stafetter med brannmannsløft. Han kunne løpe som bare fy med meg på skulderen, mens jeg dro han mellom armer og bein krabbende i en ganske god fart. Jeg har jo vært ganske sterk og sprek en gang i tida. Vi vant også, husker jeg. Når det gjaldt brytekamper, hadde jeg ikke så god sjanse mot han, for han kunne løfte meg på en armlengdes avstand, og holde meg der, til jeg var utslitt. 
Men, Stolt, han kledde navnet sitt.

Selv bruker jeg aldri det ordet, eller uttrykket. Jeg bruker ord og uttrykk som; glad for, fornøyd med,  lykkelig, fantatsisk, og gjerne med supplerende adjektiv som beskriver hvor positivt jeg synes det er.
Er ikke det nok? Er ikke det like tungveiende som stolt?
Jeg mener det, og jeg er fornøyd med meg selv, fordi jeg tør å si det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

36, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits