Om snørr

Jeg vet det er mange som tenker det hver gang de er forkjølet, og jeg tenker det hver gang jeg også:
Hvor mye snørr kan man produsere i løpet av en dag, når det står på som verst?


På nettet står bare at legevitenskapen ikke har noe godt svar på det, for det er individuelt hvor mye en person kan produsere av dette slimet.
Jeg har ikke tenkt å samle all snørra mi i et desilitermål, for å se hvor mye jeg kan få ut av nesa, men jeg innrømmer at jeg er litt fristet. For så mye lurer jeg faktisk på det. På den annen side orker jeg ikke tanken på å ha en mugge med snørr i stående på bordet.  Det skulle tatt seg ut, med huset fullt av besøk.
Det skulle i grunn tatt seg ut med eller uten besøk, faktisk.

Men, altså. Snørr.

Ordene snørr, som stammer fra norrønt, og snott, som er noe nyere, henger etymologisk sammen med snuse og snyte. Snørr er altså det man snyter ut, det vil si neseslim. Herlig, ikke sant?
Det står også at hvis man spiser, eller svelger snørr, som inneholder bakterier (særlig når det er gult eller grønt), så vil man bli mer resistente for disse bakteriene senere.
Det er altså ikke bare ekkelt og en uting, når barn sleiker i seg det grønne ellevetallet under nesa.

Men, hva er verst? Å se snørrete unger, eller å se en unge som ikke har snørr, fordi den nettopp har svelget det?
Er det tanken som teller her også?
Jeg bare snørr.



Og mens mørket senker seg over land og by, lysene blir tent i alle julehjem, og alle hjerter gleder seg, går jeg og henter en ny dorull, for å snyte meg for ørt'ne gang i dag.
Stakkars min såre, røde nese. Rudolf, du er min aller beste venn. Måtte min røde nese vise vei for Julenissen (men, han trenger meg kanskje ikke nå).






Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

36, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits