Om å finne og få ord

                                                ord

Noen ganger lurer jeg på hvor ordene jeg skriver kommer fra.
Det har seg sånn, at jeg kan skrive en tekst, fordi jeg har inspirasjon, og uten å planlegge eller tenke, så kommer ordene ned på papiret, eller på maskinen, men når jeg leser det noen dager etterpå, eller uker etterpå, så kan jeg ikke forstå at det er jeg som har skrevet det. Jeg husker ikke at jeg har skrevet det, og jeg kan ikke fatte eller begripe at det er jeg som har skrevet det.
Så, hvor får jeg det fra? Det lurer jeg på.
Det er veldig merkelig at jeg kan skrive disse tingene, når jeg ikke tror jeg har noe kunnskap om det, eller vet noe som helst annet om det. Og jeg blir like overrasket hver gang.
Et ekspempel er en oppgave vi fikk på journalistikken i Bergen, MI, da jeg gikk der. Vi skulle skrive en journalists credo. Jeg ante ikke hva credo var, så jeg slo det opp, og det sto at det kommer av latin for "jeg tror", og at det var en erklæring av tro. Jeg kom da til å tenke på Trosbekjennelsen, som begynner med Jeg tror på Gud Fader, og fant ut at jeg ville skrive en Journalists bekjennelse. Og det gjorde jeg. Her er den:

En journalists bekjennelse
Hør etikkens ord, slik det kaller til erverv, inntekt, og Det Gode Liv i skribentenes rekker.

Jeg tror på Sannheten, den eneste sanne, den søkende og etterforskende avisens skaper,
uten forbehold om endringer.

Jeg tror på Journalisten, Sannhetens enbårne etterfølger, hele jordens ryggmarg, som ble unnfanget en gang på sekstenhundretallet i England. Den gang som en autoritært styrt skribent uten egne meninger, som bare skulle tale de autoritæres sak.
Pint under vissheten om at han ikke hadde makt over verken de autoritære eller seg selv.
     Korsfestet, død og begravet i 1688, da den liberalistiske holdningen tok over i England, og Journalisten fikk vite at hans misjon hadde utviklet seg fra å støtte og fremme de atuoritære, til å opplyse og underholde folket, oppnå utbredelse, øke sannheten, og overvåke styrende.
     Fõr ned til opplysningsetaten, fikk vite at kontrollen i den liberalistiske presseideologien gikk på den selvkorrigerende sannhetsutvikling og tankens frie marked. At det eneste som var forbudt var å baktale andre, komme med slibrigheter, skrive uanstendig, og ha en opprørsk tale i krigstid.
     Fõr opp til redaksjonen. Sitter ved redaktørens høyre hånd og kikker ham over skulderen i påvente av en skikkelig sak, som kan gi ham Pulitzerprisen, eller eventuelle andre priser for god journalistikk, som fyller alle etiske og moralske krav, som i grunn ikke spiller noen stor rolle i dagens samfunn, der det sosiale ansvar har tatt over i stor grad innen journalistikken.
     Der Målet er å skape et grunnlag for diskusjon av ymse konfliktstoff. Der det å skaffe publikum er viktigere enn å opprettholde et anstendig personvern. Der publikums reaksjoner skal være med på å holde en viss kontroll over uanstendighetene; noe som jo er umulig, siden de fleste elsker slibrigheter og sladder, selv om det er aldri så tragisk, selv om Journalisten bare har snakket med én kilde.

Jeg tror på Den Journalistiske Makt, den ustoppelige massen som krever svar på alle spørsmål verden stiller.
Den kritiske massen som nekter å ta noe for gitt uten å spørre flere involverte, så sant de tar telefonen.
Den sterke massen som skal stå på de svakes side, og tale deres sak, og den evige søken etter sannheter.

Slik er min Sannhet, Rettleder, og Befaler.

Jeg fant denne teksten igjen for ikke altfor lenge siden, og jeg kan faktisk ikke skjønne at jeg har skrevet dette.
Men, det har jeg altså. Av en eller annen grunn har jeg klart å uttrykke meg på denne måten, i forhold til ord og uttrykk, hvordan setningsoppbygging jeg har brukt, og hva jeg har fått til en blanding av fakta og fleip, med en liten snert til egen bak som journalistspire.
Selvskryt? Beklager, ja, det kan jo virke sånn, men, det er altså bare en genuin overraskelse for meg, og en oppvåkning, kanskje, på at jeg skjønner at jeg kan bruke ord. Og innimellom treffer jeg bedre enn andre ganger. Nå er det jo helt klart noen som ikke synes En Journalists bekjennelse er noe særlig godt eksempel, men, det er antagelig (og forhåpentlig) en smakssak.
At jeg kan skrive skjønnlitterært, noveller, betraktninger, og tanker, uten at jeg trenger å skjemmes over måten jeg gjør det på, er én ting. Men, for meg er det ganske stort at jeg kan skrive om sånne sakelige ting på en sånn tullete måte.
Jeg vet ting, som jeg ikke vet jeg kan, og da blir jeg overrasket. Sånn er det bare med meg.

Det er også en ganske så rar følelse jeg får, når jeg leser det jeg har skrevet i en bok jeg har skrevet på gjennom mange år, som foreløpig er på 176 sider. Jeg regner med at det er minst 40 sider igjen, før jeg er ferdig med den.
Jeg begynte for åtte år siden, så det er klart jeg har glemt en hel drøss av det jeg har skrevet. Men, når jeg leser det igjen nå, kan jeg ikke huske at jeg har skrevet det i det hele tatt. 
Det er  noe med formuleringene, noe som ikke er meg, men som likevel tydeligvis er det. Morsomt, men rart.
Og, fordelen med å glemme det, er at det blir som å lese en ulest bok. Noe helt nytt. Selv om det er skrevet av meg selv. Ganske artig, egentlig. 

Så, det å finne ord, er én ting. Noen ganger har jeg skikkelig problemer med å starte en tekst. Men, en annen ting, er at hvis jeg får en oppgave, eller et tema, eller det er tanker som dukker opp rett før jeg sovner, da får jeg ord, og da skriver jeg dem ned, uten å tenke. Og det er når ordene kommer av seg selv, at tekstene blir best, synes jeg.

I dag blir det en orddag for meg. Jeg har masse ting jeg bare må få inn på maskinen.
Så, da er jeg i gang.

bokstaver





 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

36, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits