Om å være jævla ordinær

Jeg likte så godt å være med på russerevyen - ja, dere har hørt det før, ikke sant, så jeg fant ut at jeg kunne tenke meg å prøve litt videre med teaterting. Og sangting. Og danseting.
Så jeg søkte på en folkehøgskole for revy og teater, og begynte der høsten etter. Jeg elsket det fra første stund.
Og jeg lærte så innmari mye, jeg utviklet sangstemmen masse, jeg elsket dansingen, jeg var i speilsalen mer enn noe annet sted på skolen, og jeg synes det var spennende og utfordrende med teatertreningen. Og tekst. Jeg elsket å skrive, og jeg digget å få temaer og oppgaver, for da satte hodet mitt i gang med en gang.

På slutten av det første året, da jeg også hadde fått vite at jeg hadde kommet inn på andreåret, og var enda mer lykkelig for at jeg fikk gjøre det jeg elsket enda et år til, fikk jeg en tilbakemelding fra en av lærerne, en av de jeg beundret så utrolig høyt.
Jeg husker ikke ord for ord hva læreren sa, men budskapet var ganske tydelig.
- Du er så jævla ordinær. Du er så jævla ordinær at det er irriterende.

Jeg ble helt satt ut. jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva kan man si til sånt? Jeg var 20 år, og noen er sikkert modne da, sterke, men ikke jeg, for jeg tok ikke igjen.
Jeg ble kjempelei meg, og var helt på gråten resten av dagen. Jeg skjønte ikke hvorfor læreren hadde sagt det. Hva ville man oppnå med å si sånt? Bortsett fra å såre? Var det meningen at jeg skulle bli sint og provosert, var det meningen å prøve å vekke meg på noen måte, var det en god mening bak?
Dagen etter var jeg fortsatt ganske nedfor. Men, jeg var med på alle timene likevel.
Jeg var nemlig ikke mye borte det året. 0,3 % fravær, og det var på grunn av en politisak jeg var vitne i, så det skulle litt mer til for at jeg skulle utebli fra det jeg elsket å gjøre.
Vi holdt på med vårforestillingen, der alle førsteårselevene skulle være med. Jeg skulle  jeg husket hva det var som fikk meg til å tenke gjennom tingene én gang til. Hva som fikk meg til å tenke på vårforestillingen, og min rolle i den.

Men, jeg summerte opp hva jeg gjorde i forestillingen, hvor mye jeg var med på, og hvor mye jeg hadde bidratt med på tekstsiden. Jeg kom til at jeg hadde skrevet, eller vært med på å skrive, sju nummer. Det var mange i forhold til hva andre hadde gjort. Jeg var med på alle dansene, jeg var med på flere av sangene, jeg hadde flere sketsjer, og jeg hadde en sangmonolog som jeg hadde skrevet selv. I alt var jeg med som sanger, danser, eller skuespiller på 15 numre. Jeg var med på rundt halvparten av hele forestillingen, og jeg tenkte:

Ok, så er jeg ikke en karakterskuespiller av verdensklasse, eller norgesklasse, men jeg får gjøre det jeg elsker, og jeg får gjøre masse av det, fordi jeg kan gjøre flere av tingene.
Ok, så har jeg et ordinært utseende, og kan sikkert gå i ett med veggen når jeg vil. Jeg elsker å danse, jeg elsker å synge, og jeg elsker å få folk til å le, gråte, bli rørt, og nyte.
Hvis det å kunne skrive, synge, danse, og spille teater, er å være jævla ordinær, så er det en god ting å være.
Da vil jeg fortsette å være det.

Jeg er jævla ordinær, og jeg er stolt av det.

                                        img1494





4 kommentarer

Heidi

07.des.2009 kl.22:49

Bedre å være kreativ ordinær enn å være en tiltaksløs eksentriker ;)

Eirin

07.des.2009 kl.23:07

Jeg oppfattet deg ALDRI som ordinær. Og jeg husker deg som den ivrige jenta med mange kreative utspill og ideer. Bare så du vet det!

Mona på Mora

08.des.2009 kl.01:02

Heidi: He he. Likte "kreativ ordinær". Tusen takk. Med gode gangnaboer kan alt takles.

Mona på Mora

08.des.2009 kl.01:09

Eirin: Gjett om det betyr mye å få høre det fra deg. Å være sammen med dere på skolen, jobbe sammen med dere, - høre deg synge, se deg danse, det ga meg masse inspirasjon, trygghet, visshet, og en sikkerhet på at jeg kunne jobbe innenfor teatermiljøet på en eller annen måte. Og jeg gjør jo det, ikke sant?

Kommer aldri til å glemme deg for energi, inspirasjon, guts, styrke, og smil. Bare så du vet det.

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

36, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits