Om å fortsette

Noen ganger tenker jeg på at det er rart at noen mennesker bare er sånn at de fortsetter uansett. Uansett hva som har skjedd, uansett hvor tunge oppoverbakker, uansett hvor mange slag i ansiktet, uansett hvor mange nedturer, uansett hva, - så fortsetter de. Uten å vite hvordan de klarer det.
Andre orker det ikke. De gir opp, de makter ikke, og så forsvinner de, på en eller annen måte.
Mens noen, de kan altså ikke annet enn å fortsette.
I blant får de spørsmålet; hvordan kan de være så positive?
De er ikke alltid  positive. Noen ganger er de veldig triste. Og veldig lei seg.
Noen ganger er de skikkelig lei av alt sammen, av å fortsette. Men, det varer ikke lenge.

For, helt uten at de gjør noe med det, så bare blir det sånn. De reiser seg opp, og går videre. Ser fremover, oppover, eller hva man enn kaller det. Hva annet kan de gjøre?
En iboende kraft som holder de oppe uansett, på godt og vondt. Godt, fordi de kan fortsette uansett, vondt, fordi de aldri får hvile. Hvordan kan en som alltid reiser seg, en som alltid må videre, få hvile?
Livet er å fortsette, ikke sant? Livet er ikke å stoppe opp, stanse, gi opp, og legge seg ned å vente på etterpå. For etterpå er ingenting, det er bare etterpå.
Livet er mellom nå og etterpå.
Å fortsette henger sammen med nysgjerrigheten. Så lenge man har den, fortsetter man.
Mister man nysgjerrigheten, fortsetter man ikke.
Jeg vil fortsette. Fordi jeg ikke kan annet. Jeg er for nysgjerrig på fortsettelsen.

waiheke island 081
Jeg elsker fortsettelser, og jeg elsker trær.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mona på Mora

Mona på Mora

36, Åmot

Du finner meg i skogen, blant lyng og store trær. Jeg elsker ord, og prøver å sette de etter hverandre så godt jeg kan, for å uttrykke det jeg tenker om ting og tang i livet og alt det der.

Kategorier

Arkiv

hits