monapaamora

Jeg sitter stille i trappa for tida (trappa er tidligere nevnt i et par innlegg eller tre). Jeg vet at jeg antagelig skulle løftet blikket, og tittet utover det fantastiske landskapet, men jeg orker ikke.
I stedet har jeg blikket vendt ned mot trappetrinnet nedenfor der jeg sitter. Innimellom sniker jeg meg til å se på trinnet over, men så tenker jeg; åh, det orker jeg ikke akkurat nå, og så lar jeg blikket hvile nedover igjen.

Jeg har nemlig kommet fram til at det er mest hvile i å se nedover. Og med nedover mener jeg ikke bakover, bare så det er sagt. Når jeg ser oppover ser jeg bare forventninger, plikter, gjøremål, og andre ting jeg ikke makter å ta tak i. Det får vente, de får vente.

Mens jeg har sittet her, har jeg faktisk laget tre låter. Tenke seg til. Tre låter, - med melodi og alt. Jeg har lastet ned Evertone, der det er en liten opptaker, og mer trengte jeg visst ikke.
Angel lost, Dream on/ Get your grip, My life is a mess.
Så kan eventuelle lesere lure på hva disse handler om. Jeg er i hvert fall ganske så fornøyd.

Jeg tramper takta i trappa.
Det er i grunn en fin setning.

Jeg prøver jo å komme meg ut et par ganger om dagen. En med Otto, og kanskje en på mine nye, lette ski. Og, når jeg ser bildene nå, er de ganske så blå, noe som gjenspeiler humøret for tida. Å være i blått er visstnok et tegn på tristhet, melankoli, eller noe annet som minner om nedstemt. Feel the blues, eller noe sånt. Men, blått er da vakkert, og når man kan se det vakre i det blå, så er det vel kanskje ikke så trist likevel, - selv om tristhet også kan være vakkert, bare så det er sagt også.

Denne krukka med blått i, ser jeg hver morgen under lesefrokosten. En god ting å se på, mellom linjene.




Blått er godt.

Når Mona på Mora er sliten, går dagene i å være nettopp det; sliten.
Og når Mona på Mora er sliten, hender det hun får anfall, - når hun gjør ting hun ikke skulle gjort, da, så klart. Helt skrudde ting som å jobbe med Vi snakker ikke om det! - prosjektet med tiendeklassene, for så å se på to stykker som danser. Herlighet, det er jo SÅ mye, tenker sikkert noen.
Og for Mona på Mora er det kjempemye når hun er sliten.

Og jeg er dønn sliten for tida. Har gjort litt for mye, for ofte, og da blir det sånn. Som alltid.

Men, fra NÅ skal jeg bli flinkere til å ta det med ro! Og NÅ! Og NÅ!
Otto har også stille dager, siden han ble kastrert forrige onsdag. Han ser en smule teit ut i bokser, men jeg har ikke sagt det til han. Tvert i mot har jeg sagt at han ser skikkelig tøff ut, like tøff som Tarzan i underbuksa!

Åh, nå er jeg SÅ lettet. Jeg har slitt skikkelig med diverse ting, og det har gått hardt utover skrivelysten denne uka, og jeg trodde aldri jeg skulle bli ferdig med manuset til vårforestillingen. Men nå er jeg ferdig, og det føles godt.
Jeg er skikkelig spent på hvordan Pernille løser dette, og jeg er sikker på at det kommer til å bli artig, spennende, og kanskje litt spesielt, med de fantastiske teaterelevene på gruppe 3.

Himmel, jeg har lyst til å danse av glede akkurat nå, så jeg tror jeg skal gjøre det litt.
Men, bare litt, for jeg er litt dårlig, og formen er laber, og jeg har ikke tenkt til å dåne, selv om det er fordi jeg er glad og lettet.

Tittelen? Nei, den røper jeg ikke ennå.
Men, det skjer på et torg, en helt vanlig dag, med helt vanlige folk, - eller kanskje de ikke er helt vanlige likevel? Hva er egentlig vanlig?

Juba!

Lufta er for alle, sies det.
Man puster inn luft, man er ute i friluft, man lufter bikkja, man trenger luft under vingene, og man lufter ideer.
Å lufte ideer er kanskje det rareste, men, jeg skjønner jo at det betyr noe sånt som at man slipper ideene ut i lufta, at man sier dem høyt. For, om man bare skriver ned en ide, så er den vel neppe luftet, eller?
Jeg lufter ideer ganske ofte, synes jeg. Men, noen ideer stenger jeg inne i bur, holder dem inne, gjemmer dem i bokser, eller skriver dem ned i en hemmelig bok, som jeg gjemmer inne i et skap, og da er ikke ideen i nærheten av luft engang. Mulig det er en dårlig plass å ha ideer. Ideer i seg selv, er jo en bra ting å lufte, uansett.
Det finnes kanskje dårlige ideer, men er ideen dårlig før den er prøvd ut til noe annet enn en ide? Det lurer jeg på. En ide i seg selv er jo en ny tanke, og nye tanker er jo i seg selv en god ting, eller?
En ide kan bli til en handling av et eller annet slag, et produkt, eller et eller annet videre fra en ide, i hvert fall. Så når ideen er sluppet ut i lufta, er den kanskje allerede aktiv, på en måte?

Og der var jeg tilbake til det jeg skulle snakke om. Luft.
Noen ganger føler jeg at jeg trenger luft. Luft til å gjemme meg i, luft til å bare være meg, luft til å finne ut av ting, luft til å puste i, luft til å sove i, luft til å drømme om steder man aldri kommer. Luftdrømmer? Kanskje. Men, svever ikke drømmer gjennom luft? Kanskje på luftputer?
Luftputer.
Det er et fint ord.

Jeg ønsker meg en luftpute som jeg kan ha under hodet, når jeg trenger luft til å være.

                                                   To gode venner, og mor og datter. Idyll i fri stueluft.

Gode dager skal man ta vare på, og huske lenger enn lengst.
Alle dager med Lise er gode, og jeg lever på dem enda lenger enn lengst. I går, fredag, hadde jeg besøk av Lise, glitrende Lise. Og, når Lise er på besøk, er det ikke fritt for at vi lager litt kakemoms.
I går laget vi sjokoladekake, og den var jaggu så god, at vi spiste opp halve kaka (nesten) sjæl. Hi hi. Men, hva kan man gjøre, da, når kaka er god, selskapet godt, og teen varmer i kropp og topp!

Og så var det jo i løpet av mange timer, da...

Når kaka er god, er allting godt. He he. Vi var riktignok litt på shopping i mellomtida, - mellom kakespisinga, mener jeg. Jeg kjøpte ski, ekte turski, for nå skal jeg gå FORT på ski! - Neppe veldig fort, men i hvert fall skal jeg gå på ski. Etter tre hele vintre uten ski på beina, må jeg finne fram diagonalen igjen.
Og Lise fikk seg sokker med sølvglitter i, og vi var fornøyde begge to.

Måtte bare ha med dette bildet fra forrige besøk først, fordi Otto digger Lise.


Ser ganske godt ut, vel?


Vakre Lisemin...


Sliten, men glad Mona.


Nydelig på smak!


Et lite kakestykke til, Lise?


Glamsokker!


Og siden Otto digger Lise hver gang, får han kose seg ekstra i sofaen.

Gleder oss til neste gang Lise kommer. Lurer på hva vi skal bake neste gang?

Jeg har malt det mørkegrønne rommet i fargen Blåklokke fra serien Sens til Jotun. Så nå har rommet fargen Magnolia på tre vegger, og Blåklokke som fondvegg. Koselig, lunt, og vakkert. Synes jeg, da.

Særlig fornøyd ble jeg med blåklokkeveggen, med ting man har fått, hatt, og kjøpt selv.


Jeg fikk en teboks til jul av Pernille, som jeg har snudd hjertet på, slik at jeg kan bruke lokket til skapdør,
og boksen til et lite hjerteskap, for små hjerter jeg har fått, og kanskje får framover...
Skal få tak i en liten knott som passer til den lille døra. Lukk opp din hjertedøøør, og slipp solen inn!


Det fineste ordet jeg vet; hug, et ordbilde fra naboen, og en sinkboks (som jeg har hengt opp som hylle,
etter å ha laget hull bak til kroker), med mine gamle sko i.


Evighetskalenderen er også fra Pernille (kjøpt i butikken Quiltegleder i Elverum),
enda et ordbilde fra naboen, og en messinglysestake jeg har spraymalt med antikkhvit maling.


Dette er mitt miniminneskap, som er laget av en ny veggklokke som skulle se gammel ut.
Jeg plukket ut urverket, satte inn kroker inni, og malte det mørke treverket.
Synes det funker bedre som minneskap enn som klokke.


Skriveskjenken fra Erlends farfar står fin og grønn på rommet, med hjertevegg over.
Ja da, jeg vet jeg har mange hjerter, og nå får jeg plassert dem også.

Når Erlend er på øvelser, skal jeg sove her inne, så rommet blir brukt, og hjertene gleder seg...

Til jul fikk vi nytt vaffeljern. Et dobbelt vaffeljern.
Det er et utrolig merkelig uttrykk, for jeg tenker liksom at da har man et vaffeljern som er dobbelt så høyt, liksom. Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker det, men pytt.
Men, vi har altså et vaffeljern som lager to vafler i slengen! Og da kan vi steke dobbelt så mange vafler, og dermed få dobbelt så mange vafler som vi gjorde før, om vi beholder tida. Nå mangler det bare at vi orker dobbelt så mange vafler som vi spiste da vi bare hadde enkelt vaffeljern!
Vi har ikke kastet vårt gamle, brune vaffeljern som jeg fikk hjemmefra for tusen år siden. Det virker som bare det, det. Det er bare det, at det er så heidundrande vanskelig å rengjøre, og så det viktigste:
DET LAGER BARE EN VAFFEL AV GANGEN!
Drit i nyttårløfter om vektreduksjon og sunnere livsstil, her i gården satser vi på å spise normalt, og kose oss når vi kan. Det har funket hittil, så hvorfor slutte?

Ja til hjerter i hverdagen, og i helger! Hjerte, hjerte, vaffelhjerte!
(Og jeg vet om en som er enig med meg. Per Magnus, du er herved invitert!)

Nam, nam!

Først vil jeg bare nevne at jula er over på Mora gård også. Og det FØR 13. dag jul, utrolig nok.
Hvorfor? Det tror jeg kanskje bildene av juletreet forklarer.
Otto hadde lukket opp døra fra gangen og inn i stua en natt, og da lå nederste delen av treet (les barnålene fra nederste delen) på gulvet. Så jeg fant ut at nå har treet funnet ut at det ikke får vann, og har gitt opp livet.
Så jeg plukket av pynten, ga det et dult, og vips:

Alle barnålene slapp lett som ingenting, og brått var den fine, grønne julegrana bare brune grener!
Har ikke opplevd makan til dryssing noen gang, jeg.
Litt moro var det også, men det er klart jeg tenker på eventyret til H. C. Andersen om juletreet.

Måtte bare tenne juletreet fra Cecilie en siste gang, fordi jeg synes det er så vakkert...

I dag har jeg vært innom ganske så mange tanker, egentlig.
Psykologen spør og graver, og jeg svarer så godt jeg kan. Noen ganger er det så vanskelig det han spør om, at jeg ikke finner noe svar, men blir sittende og tenke. Jeg tror nok, selv om mange kanskje ser på meg som en talende person, at jeg er en tenker, - for det meste.
Kanskje fordi jeg for det meste sitter alene, går alene, skriver alene, synger alene, koser med dyra alene, sitter på enga alene, og ser på trærne alene.
Hvorfor er jeg som jeg er? har vært hovedspørsmålet i dag.
Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? er et annet.

Ja, så får jeg finne ut det da, kanskje. Det jeg tenker, er at jeg er glad for den jeg er. Jeg er lett å lese, - for det meste. I hvert fall når det gjelder ansiktsuttrykk. Jeg er skikkelig dårlig på pokerfjes.
- En god ting, synes nå jeg, da. At jeg er dårlig på det, altså.

Mitt mål alltid er å være sann, mot de jeg er glad i, mot de jeg bryr meg om, og mot meg selv. Jeg er ikke så flink til det siste, men jeg jobber med det. Jeg har lært at jeg kan være for sann med de første, så det skal jeg også jobbe med. Helt klart. Jeg har ingen å miste...
Jeg tenker på masse annet også; manus til vårforestillingen, som jeg har begynt på, så klart, Otto, som har fått testikkelkreft, stakkars gamle hunden vår, og, - nei, nå kommer jeg ikke på noe mer akkurat nå. En ting til slutt:

"Ærligheten varer lengst, to ting varer evig; eventyret og kjærligheten."

Jeg har utvidet mottoet mitt om eventyret og kjærligheten med ærligheten. Synes det funker. Særlig nå som jeg tenker så mye på ærligheten. Men sterkest av de tre, er eventyret og kjærligheten, de utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt, og de tar aldri slutt.

Jeg er født. Og siden jeg er født, er jeg til. Men jeg synes å være til er rart å si.
Å være til, - det er liksom noe uferdig med det.
Det er som om det mangler noe. Noe som skal komme etter til.

Å være til nytte, for eksempel.
Eller, å være til bry. Men det er jo ikke så positivt, da. Eller, jo, kanskje, hvis å være til bry kan bety at man bryr seg om noe, eller noen, eller et eller annet i verden i det hele tatt.
Å være til hjelp for noen eller noe.
Å være til glede for noen eller noe.
Å være til hinder for noen eller noe. Det er det ingen som ønsker å være det, vil jeg gjerne tro, men så klart finnes det folk som vil være til hinder, om de vil eller ikke.
Å være tilstede. Og der er vi kanskje tilbake til utgangspunktet. Å være til er jo å være tilstede, er det ikke det da?

Kanskje det er meningen at å være til skal være uferdig, nettopp fordi det å være til inneholder ting som vi ikke vet ennå? Å være til, er jo å være til nå, tenker jeg.
Å være til i denne verden, - det innebærer så mye. man skal forholde seg til alt og alle, på en eller annen måte, og noen ganger kan det være ganske så overveldende i seg selv.
Og da er det kanskje noe å tenke at man er til, - og så stanse med det, for å minne seg om at man ikke kan annet enn å være her og nå.

Jeg er til.
Og å være til er en god ting å være.
Tenk om jeg hadde gått glipp av å være til, hvor hadde jeg vært da. Går det an å være fra?
Å være fra. Det er også uferdig.
Men, nå er jeg til, og jeg vil være til lenge, om jeg får sjansen. Her og... NÅ!

                                                        Langs veien mot grisefjøset. Hvitt og vakkert.