monapaamora

Noen dager veier tyngre enn andre. Denne dagen, for eksempel er svært tung. Denne dagen er en sånn dag, da man ikke klarer å gjøre noe som helst fornuftig, fordi man ikke kan se noe som helst fornuftig i noe som helst.
Ikke en gang frisk luft gjør godt på sånne dager som dette. I stedet for at luften blir frisk og ny, med vinddrag fra vest, og sol i fra øst, med fuglesang fra alle kanter, blir luften for tung å bære på skuldrene, og føttene kjennes blytunge under kroppen, som man i grunn har liten kontakt med. Man kjenner bare føttene, virker det som, der de skritt for skritt drar seg tunge og nølende framover mot et ukjent mål.

På tunge dager er hodet feil plassert. Det føles så tungt, at det hadde vært mer logisk om det var på bunnen av kroppen, slik at man kunne ha lavt tyngdepunkt, mer balanse, - for å si det sånn. Det er svært vanskelig på tunge dager å få hodet til å holde seg noenlunde midt på toppen. Noen mener at hodet innimellom er under armen, men det skjønner jeg i grunnen meg ikke på. Det må være svært tungt å ha et hode under armen, selv om det bare er for en tung dags skyld. Med hodet under armen, blir det også dessuten ubalanse, og man må antagelig bytte side ofte, slik at man ikke blir stiv i skuldrene, for, - hva skjer om man blir stiv i skuldrene; jo, man føler at det er en ekstra tyngde på dem. Og det hjelper jo ikke mot tunge dager, for å si det sånn.

Etter å ha tenkt meg om en god stund, kommer jeg fram til, at det i grunnen er ganske så håpløst å plassere hodet lenger ned, på et punkt der det kan henge ned i sin fulle tyngde, uten at man trengte å balansere det på en hals, for man har jo to ben!
Med to ben, blir alt bare surr, fordi om man får et hode mellom bena, høyt eller lavt mellom bena, så vil det være i veien når man skal gå! Jeg mener; rett under underlivet hadde kanskje vært greit, men da må man jo gå som om man har gjort på seg, og det vil jo være meget ugunstig når man skal prate! For, man må jo åpne opp buksa hver gang! Og lenger nede, kanskje i en streng, vil hodet være i veien, nettopp fordi det henger i en streng, og fordi det veiver fram og tilbake, og man får antagelig blåmerker på beina av det tunge hodet som ikke klarer å henge stille mellom bena.
Så, kanskje det ikke er en så dum oppfinnelse likevel, at hodet vårt er på toppen, men i det minste kunne vi da vel fått en hals som var tykk nok! For det er jaggu ikke mange som har hals nok til å bære et stort, tungt hode, en lang, tung dag!
Så det kan være en oppfordring til alle der ute; finn deg en partner med tyrenakke, elefantnakke, - kompakte, tykke nakker, - for senere generasjoners skyld. Slik at de kan møte tunge dager når som helst, og ha hodet på rett plass til rett tid, i all sin tid.

Tunge dager vil bli en saga blott! - Hva nå det er?

 Bildet er fra min første bildebok 2010.

De en gang så lykkelige vårdagene, der man lett til sinns kunne se på alt som var lysegrønt og vakkert, der lysegrønne museører vippet på tynne, mørke kvister, der lysegrønne knopper, blader, og strå lyste som småsoler i en brungrå eng, - de er borte.

Alt var lysegrønt i det som en gang var lykkelige vårdager. Lysegrønt som håpet.

Nå vil jeg aldri mer få oppleve våren som jeg gjorde da jeg var elsket, da jeg følte meg elsket, i det minste. Aldri mer vil jeg kunne tenke at han, - akkurat han, vil komme hjem til meg, og at jeg kan vise ham alt som spirer og gror, dele gleden, dele håpet, og
dele kjærligheten.

For kjærligheten hans for meg er død, som et dødt blad under snøen om vinteren. Kaldt og dødt. Uten håp om nytt liv. Døde blad visner hen, de vil aldri komme igjen. Når snøen blir borte, og vinden kommer til, tørker bladet, - det smuldrer opp, og blåser bort i små biter, som aldri kan settes sammen igjen.

Tilbake står jeg, en stamme uten blader, et tre uten vår.

Jeg vil aldri blomstre igjen, jeg vil aldri svaie i vinden, eller føle kveldsbrisen i håret. Jeg vil aldri mer felle mine blader med glede, for å forberede meg til en varm vinter full av kjærlighet som varer til neste vår.

Jeg bare står her, tung av fortvilelse og undring, over hvordan man kan miste en kjærlighet som før var så sterk, at det holdt gjennom stormer og bomber, mens jeg vet at min kjærlighet ville holdt livet ut, om han ville hatt den.

Jeg er et tre uten røtter, og jeg faller fordi jeg ikke har krefter til å holde igjen.

----

Ja, sånn er det blitt.

Å savne noe, er å tenke på noe som en gang var, eller på noe som er, men som ikke er
tilstede på et eller annet vis.

I dag er dagen for savn. Jeg savner de øyeblikkene som bare var våre. De små øyeblikkene som gjorde dagene vakre og ekte. Jeg savner det å være sammen med en som vil være sammen med meg, bare fordi vi vil være sammen. Jeg savner å kunne se bort på en annen, som kanskje ikke ser at jeg ser på. Jeg savner å møte blikket på andre siden av bordet, eller ved siden av meg på kino, eller mens vi holder på ute i hagen. Jeg savner å dele hemmelige tegn, ord, og smil. Jeg savner å tenke på at det er en som elsker meg, fordi jeg er meg. Jeg savner å tenke på at jeg elsker en, bare fordi. Jeg savner den jeg en gang kjente, men som aldri kommer tilbake. Jeg savner å ha en å savne, en som er bortreist, men som kommer tilbake. Jeg savner en å dele alt med, en som jeg kan kalle kjæresten min, en jeg kan elske, og bli elsket av. Jeg savner å tenke at jeg har et liv av tid?

Bilder fra en tid jeg savner...

Om man skal takle, fikse, orke, gå videre, gjenstarte, finne riktig vei, eller komme over, så må man finne ut hvordan man skal gjøre nettopp det. Men, når man får helt hetta av å se de ordene og uttrykkene, og tenker at; hvordan i hule heite skal jeg klare alt det der, så har det allerede oppstått en ny hindring for lindring.
Ja, for man må jo faktisk takle det, så man får fikset det, og orke det, slik at man kan gå videre, så man kan gjenstarte, og finne den rette veien, for å komme seg over det siste fjellet, eller noe sånt. Men, hvordan skal jeg finne ut hvordan jeg skal finne ut hva jeg skal gjøre? Inntil jeg finner ut noe, får jeg bare seile min egen sjø, og mele min egen kake, - bare se, men ikke røre.

Noe må jeg vel kunne gjøre...



Man benker seg i, og man benker seg foran, om jeg har forstått riktig. Å benke seg høres mest ut som om man sitter på rad og rekke på en benk, men det er jo ikke alle som har en benk, så da kan man heller si at man benker seg for eksempel i sofaen, men jeg tror egentlig at mange bruker det selv om man er en, eller bare to, og da er det vel ikke nok til å fylle en benk, og da er nok heller ikke å benke seg. Eller kanskje det er sånn, at man benker seg, om man setter seg godt til rette, i den nevnte sofaen for eksempel, med popkorn og saftogvann.

Kan man benke seg foran livet? Det lurer jeg på. Det hadde vært kjekt. Da kunne man ta med seg popkorn og saftogvann, og kanskje litt Melkesjokolade fra Freia, sette seg ned, og bare la livet gå videre foran seg. Da er man liksom i livet samtidig som man ser på livet, og det er jo to ting, det, og to ting er bedre enn ingenting. Dobbelt så mye som ingenting, faktisk. Og hva er vel bedre enn å være i, og se på livet, samtidig som man nyter et bedre godismåltid. Å, det er faktisk tre ting, det.

Men, jeg lurer litt på om det bare går an å benke seg foran livet, uten å ta del i det. Det hadde vært kjekt på litt tunge dager. Da kunne man bare sett på livet, og tenkt at det var en film, fiksjon, noe som garantert hadde en slutt, slik at man bare kunne slå av etterpå, og tenke at; jøss, det var en bra film. Litt morsom, litt spennende, og veldig trist, men god. Nå tror jeg at jeg tar meg en dans på roser. For livet skal jo være det, en dans på roser. Men, det er jo noe helt annet enn å benke seg. Å benke seg er å sette seg ned for å se på noe, oppleve noe, og kose seg. Gjerne med popkorn og saftogvann.

Benke seg til?

Benk på Rikshospitalet (bilde fra sist jeg var der).

Når man skal starte opp med noe, så må man planlegge, tror jeg. Eller kan man bare starte opp med noe sånn helt fra skratsj ? kan man skrive skratsj, for ordlista mi har ikke det ordet. Pytt, dere skjønner hva jeg mener. Men, i hvert fall fra skratsj, fra bunn av, uten å ha planlagt noe, uten så mye som å ha skrevet ned en tøddel. Hva er egentlig en tøddel? Jo, det er de dobbeltprikkene som man blant annet bruker i Grünerløkka. Men, siden man uansett bruker tødler sjeldent, tross alt, i det norske språk, så er det jo ikke så rart at man ikke en gang har skrevet ned en tøddel, bare så det er sagt.

Når man skal starte opp, ta en oppstart, starte en oppstart, begynne en oppstart, eller hva det nå heter, så må man jo ha noe å stå på, tenker jeg. Og hva skjer om man ikke har det? Det lurer jeg på. Siden det skal gå opp ? som i oppover, tenker jeg, så må man jo ha noe stødig under. Under beina, altså, Så hvis man står på noe ustødig, en krakk, en gammel vaklevoren krakk, for å være mer spesifikk, så ligger man litt tynt an i oppstarten.

Men, kanskje er det annerledes om man planlegger oppstarten. For da legger man kanskje grunnlaget selv, og velger hva man vil stå på med litt mer overveielse. Og om man har tid, så velger man jo ikke en vaklevoren krakk, men velger jordbakken, bakken, gulvet, gjerne et tregulv, som virker varmt under føttene, eller i hvert fall et veldig stort og stødig bord, eller kanskje et tak, et flatt tak, da, så klart, siden skråtak har en evne til å være nettopp det, - skrått. Og når man planlegger en oppstart så vet man jo dessuten hva den første delen skal være. Men, det vet ikke jeg.

Gjenstart, derimot vet jeg lite om. Når jeg hører ordet, tenker jeg at det er å begynne litt på nytt, samtidig som man går videre fra noe. Tennpluggen har løsna, så jeg setter den på igjen, og prøver en gjenstart, - og om jeg er heldig, så starter bilen. Man reparerer noe, i stedet for å starte på nytt, starte noe nytt, eller gjøre en oppstart. Det føler jeg gjenstart er.

Så hva skal jeg gjøre? En oppstart, eller en gjenstart?

Men akkurat nå orker jeg ikke tanken på noen som helst start.
Må bli ferdig med slutten først.

For å sove trenger man ro.
For å få ro, trenger man noe godt.
For å få noe godt, må man åpne for det.
For å åpne for det, må man tørre.
For å tørre, må man ha mot.
For å ha mot, må man ha lyst.
For å ha lyst, må man ha et ønske.
For å ha et ønske, må man ha et mål.
For å ha et mål, må man ha en vei.
For å ha en vei, må man kunne gå.
For å kunne gå, må man ha krefter.
For å ha krefter, må man ha styrke.
For å ha styrke, må man ha grunnlag.
For å ha grunnlag, må man ha et liv.
For å ha et liv, må man ville.
For å ville, må man orke.
For å orke, må man sove.

Om det finnes en enkel utvei, så har vi mennesker en evne til å finne den, sies det. Og det stemmer nok. Hvorfor skal man gå omveier, møte hindringer, konfrontere noen, når man kan fokusere på å finne den enkle utveien?
Men, det sies jo også at man velger den enkle utveien, og da hender det vel også at man velger bort den enkle utveien, og i så fall, hvorfor vil man velge den bort?

Noen ganger velger man altså å gå omveier, forsere hindre, og å konfrontere noen, - men hvorfor gjør man det? Hvordan kan man det? Aner ikke. Men, styrke må til, tror jeg. Og mot. Og vilje.
Hva skjer om man ikke føler man har alt det der, da. Er det noe annet som kan hjelpe en på veien?
Det lurer jeg på.



 

Jeg er praktisk av natur, og jeg løser praktiske problemer ved å være praktisk. Når jeg skal finne ting, prøver jeg å finne praktiske ting, som kan være praktisk til nytte. Noen praktiske ting kan likevel bare stå til pynt, fordi det kan bli et praktisk problem å bruke dem, siden de praktisk talt er for gamle til å være praktiske lenger. Nye ting, som er laget for å være praktiske, er jo praktiske, nettopp fordi de er nye, og designet for å være praktiske, og de tingene benytter man seg gjerne av, når man vil være praktisk for praksisens skyld. Det er praktisk å være praktisk, når man skal utføre noe, lage noe, bygge noe, eller når man skal gjøre noe i praksis. For å være praktisk i praksis er ingen kunst, det er rett og slett praktisk. Det er praktisk å kunne tenke praktisk når man skal gjøre noe praktisk, fordi praktiske ting krever en praktisk hånd, og en praktisk hjerne. Det er jo i grunn en praktisk konklusjon.

Otto, for eksempel, er ganske så praktisk anlagt på denne benken...

rik, skulle jeg kjøpt meg et lite, hvitt hus, eller kanskje et lite, gult hus, ved sjøen. Der skulle jeg sittet på et svaberg og sett horisonten bue seg vakkert, og jeg ville tenkt at det så ut som en blank, skinnende klinkekule sett på veldig nært hold.
Om kvelden skulle jeg sittet i en gyngestol som knirket på svalgangen mot vest, og sett solen henge igjen på himmelen, uten å ville gå ned bak
den skinnende klinkekulen, mens jeg smilte ved tanken på at markjordbærene bak uthuset bare ventet på å bli tredd på et strå.
Når solstrålene klamret seg fast i det lille vinduet i den halve etasjen over stua, skulle jeg med lukkede øyne strekke meg så lang jeg var, med et tilfreds hvin, og et sukk som fortalte alt det gode jeg følte ved å våkne i mitt lille, hvite, eller gule hus.

Mens jeg drakk fra en blomstret kopp, skulle jeg trekke inn duften av deilig Vanilla Chai med honning, og tenkt på Tove og Puslekroken, der jeg hadde kjøpt så mange fine ting og kjoler, og hatt så mange, gode, lette samtaler, og så skulle jeg skakket på hodet, og tenkt videre at jeg savnet henne og butikken svært mye. Og når jeg likevel var i gang, skulle jeg tenkt på alle tekoppene jeg har delt med gode venner. Alle gode stunder, alle gode tider, alle gode smil, og alle gode ting i det hele tatt. Jeg skulle lukket øynene og tenkt at jeg var svært glad i dem alle sammen, og at jeg jammen var glad for at jeg fortsatt hadde dem. Vennene mine.

Når kattene ruslet oppover stien til huset, skulle jeg snakket til dem, og spurt hvor de hadde vært hen. Diva ville mjauet til svar, og jeg ville smilt av henne, fordi hun alltid svarte. Milli ville strøket seg forbi gyngestolen, og med det sagt at hun var hjemme igjen. Otto ville knapt løfte hodet fra svalgangen, og bare sukke tung og tilfreds. Jeg ville sagt til han, at det bare var å slappe av, for det skulle ikke komme noen på besøk i dag.

Om jeg var på en plass, der jeg kunne følt friheten ved og bare vært, kjent på følelsene uten at de gjorde altfor vondt, og der jeg kunne trekke inn duften av salt sjø, vide horisonter, og nakne svaberg, - da skulle jeg tenkt at livet og verden var et fint sted å tilbringe tiden. Og så ville jeg klappet Otto på hodet, og sagt; jeg har jo deg.

 
Sommeren er en sommerfugl.