Gamle minner

Det hender jo jeg er inne på denne bloggen, for det ligger så mange bilder her, så mange ord, så mange minner. Noen ganger er minner ålreite, andre ganger er de ikke så ålreite. Men, i dag har jeg sett i denne bloggen for å bruke de gamle minnene, for å ta de fram igjen, og sette dem inn i en ny setting. De skal stå som de er, men jeg utfyller dem. Med andre minner, om egentlige minner.

Jeg ser jo at jeg har lesere her ennå, og føler veldig på at jeg ikke gir dere noe. Men, jeg er jo ikke Mona på Mora lenger. Jeg er Mona i blokka, så hvis dere vil følge meg videre, om dere vil se nye ord, nye minner, nye bilder, så finner dere meg her, http://ordfrablokka.blogg.no/.
Tusen takk for at dere ikke har glemt meg. Det setter jeg veldig stor pris på. Jeg kommer aldri til å glemme at jeg var Mona på Mora, for det var en deilig tid. Min beste tid, og min verste...

Ha en fin marsmåned.
M

Ny blogg

For en stund siden sa jeg det var vanskelig å skrive, siden jeg ikke er Mona på Mora lenger. Nå er jeg bare Mona et helt annet sted, derfor heter den nye bloggen min www.ordfrablokka.blogg.no

Denne måneden har jeg skrevet julekalender (siste i morgen), der litt av vitsen er at jeg ikke har planlagt akkurat hva jeg skal skrive, eller hvor langt jeg skal skrive fra dag til dag. Jeg redigerer ikke, så det er sikkert setninger som kunne vært bedre, og jeg tegner tegninger for hver dag, rett etter jeg har skrevet teksten, for å vise hvordan de som bor i Bortgjemtskogen ser ut, sånn nogenlunde.
På søndager skal jeg ha den faste spalten SØNDAGSNUTT, - viktige uviktige nyheter på en søndag, og fra januar skal jeg prøve å ha ukens nissen Glemsom, - i tillegg til andre ting jeg tenker på, og det gjør jeg jo stadig... - tenker, altså. På ting som jeg bare MÅ skrive om. Jeg fortsetter som jeg gjør, med undringer og forundringer, tanker og bilder, og alt ettersom tanker og bein fører meg.

Men, nå er vi i den siste timen i kvelden før kvelden, det blir en lang dag i morgen, og jeg bør finne puta. Jeg sier tusen takk for dere som har fulgt meg her på bloggen, og håper dere følger meg videre, når jeg skriver fra blokka. God, god, god jul, alle sammen.



                                                                        Jepp, jeg har laget disse sjokkisbollene sjøl. - Og de er spist opp, alle som en, i dag, FØR julaften. Men, de var jo så gode!

Om å henge på greip

Når man ikke helt hva man skal si, eller hvordan man skal si det, så hender det at man tenker at det kommer nok, det man skal fram til, - om noen ord. Det vil si, etter noen ord til, - så kanskje det kommer noe som henger på greip. For å få ord til alltid å henge på greip, det er slett ikke enkelt. Man kan kanskje tro at jo flere ord man bruker, jo større sjanse er det for at glupe ting kommer ut og fram, men det er ikke tilfellet. Det er faktisk sjelden tilfelle. For, om man bruker for mange ord, så mister man tråden i det man begynte på, og da husker man ikke etter hvert hva det var men egentlig snakket om. For å få ting til å henge på en greip, så må de henge sammen i tråder, slik at selv om noe skulle være utenfor greipa, så faller de ikke. Dette fordi de henger i trådene. Altså at det er noe som holder det sammen. Eller, de må være faste, slik at de legger seg som klumper på selve greipa. Og da henger jo alt sammen, - tettere, og kanskje mer begripelig.

Men, det er jo ikke alltid det går, - det er ikke alltid man får ting til å henge sammen, verken løst eller fast. Da kan man kanskje bruke en spade i stedet, for da får man med seg det meste. En stor spade. Ikke en snøspade, for da glir alt bare av og vekk. En skikkelig stor, firkantet grusspade, kanskje. Som man også kan bruke til jord. Man kaller en spade for en spade, og en greip for en greip.

Ingenting av det jeg tenker for tida henger på greip. Til det er tankene for sprikende, vanskelige, og omfattende. Jeg prøver innimellom å samle dem sammen en i en haug, så jeg får oversikt over hvor mye det er, men så glipper alt unna igjen. Og greipa klarer ikke holde på enslige, løse tråder. De faller av som spagetti på gaffel, når du prøver å ta opp en og en, eller et par, for å smake om spagettien er ferdig kokt. Tankene mine koker visst aldri ferdig. Selv ikke når de begynner å bli knudrete og overkokt. Og greipa mi har altfor få tenner.

For meg er det ingenting som henger på greip, og ingenting er begripelig, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal samle tankene lenge nok til å skjønne hvor jeg skal begynne å gripe an.
Det jeg trenger er en begripelig greip.



Men, jeg har jo hengt i en fallskjerm da, det skal jeg ha...

 

Om skjønnhet i pløyd jord

Det er slett ikke stygt, det som er vakkert.
På avstand kan det synes grått og hardt.
Nære synes det jorderikt og mykt.
På avstand kan det synes gulnet og visnet.
Nære synes det sterkt og håpefullt.
På avstand synes det som om noe ikke hører til.
Nære er det bløtt mot hardt sammen.
Nære synes alt som er fjernt håpefullt.
Alt som er nært trygt.









Og alt som er hardt er mykt, om man bare går nære nok...

 

 

Vanskelig å skrive

På grunn av navnet på bloggen, som ikke stemmer med hvor jeg er i livet, for tida, eller i det hele tatt, så synes jeg det er veldig vanskelig å skrive på den.
Det blir liksom feil, på en måte, når det er to andre fantastiske mennesker som eier Mora.
Jeg har fått en hel del forslag, men jeg har også fått tilbakemeldinger på at jeg burde vente litt til, i tilfelle jeg finner et annet drømmested, med et navn som ser bra ut som bloggadresse. Og, jeg er litt enig i det. Jeg har tenkt alvorlig på noen av forslagene jeg har fått, og de er fortsatt ikke utelukket. Jeg har også prøvd å få fram at det er en tekstblogg, en skriveblogg, en blogg med betraktninger, både som ord, og som bilder. Skrivestua, monaskrivestue, monaskriverom, osv, men jeg vet ikke det. Jeg likte så godt å ha navnet på stedet jeg bodde, - og forhåpentlig finner jeg jo et nytt drømmested. For, det er vel ikke bare ett drømmested per person i denne verden?

Jeg tror jeg kan finne et nytt, - et mindre, akkurat passe for meg. Og, når jeg har funnet det, skal jeg bytte bloggnavn, og skrive så fingrene blir blå. - Den ene fingeren min blir faktisk blå når jeg skriver. På det ytterste leddet. Jeg har hatt det kjempelenge, og nå har midtre leddet på langfingeren på venstre også begynt. Jeg får vel ta meg en tur til legen. Men, først skal jeg skrive ferdig dette innlegget, spise en bedre pannekakemiddag, besøke min far, og sove på det.

Og, siden jeg er meg, skal jeg legge ut noen bilder i tillegg, som jeg pleier å gjøre.

Innimellom må man bare kjøpe roser til seg selv...

Milli er fornøyd med å ligge i en plastpose.

Ane og jeg, en vakker høstdag.

Så får jeg se, da, om jeg klarer å skrive mer på dette bloggnavnet. Jeg merker at jeg har savnet å skrive litt.
( I tillegg til navneproblemer har jeg PC-trøbbel. Den har koblet ut to ganger mens jeg skrev dette innlegget...)

Om det siste bladet

Å gå på høststier med falne blader, får meg til å tenke på novellen "The last leaf" av O. Henry (William Sidney Porter), som jeg første gang leste på videregående.
Den novellen husker jeg meget godt. Jeg har jo elsket trær så lenge jeg kan huske, og det er kanskje derfor. Jeg anbefaler alle å lese den.
Den er så vakker, så skjør, og er helt perfekt på en høstkveld med mye vind og vær.

Høstkvelden
legger seg om kroppen min
som et tungt, varmt pledd
som luner og trøster
når jeg mest trenger det 

















"Look out the window, dear, at the last ivy leaf..."

Og takk til Milli og Diva som blir med på tur langs sti og vei.

 

Om å sitte fast

Noen ganger sitter jeg fast.
Da får jeg ikke rørt meg en millimeter. Det er det nytteløst. Uansett hva jeg prøver på, så sitter jeg fast. Det er ikke sånn at jeg kan løfte beina å kjenne at de er blytunge engang. Armene rikker seg ikke. Det er som om jeg sitter fast i størknet betong, uten at jeg noensinne har gjort det, og kan vite hvordan det er. Men, jeg kan se det for meg, at det kan være ganske så vanskelig, å bevege seg i størknet betong. Det må jo være en grunn til at betong brukes der ting skal stå støtt og der folk skal trampe hele tida, dag inn og dag ut.

På dager der jeg sitter fast, hender det at hodet også sitter fast. Men, i stedet for at det står bom stille, så er det samme ord, eller få ord, som går igjen hele tida, som om det er hakk i plata. For de som ikke skjønner hva jeg mener, så har det seg sånn, at i gamle dager, da jeg var ungdom, så hadde vi vinylplater, som vi la på en platespiller, der en ganske så spiss sak fulgte sporet som gikk rundt og rundt fra ytterst til innerst på plata. Og i det sporet var det masse lyd, også kalt musikk, som ble forsterket, og sendt ut gjennom høyttalere som var koblet til platespilleren. Om man ikke var forsiktig med plata, kunne man få hakk i den, og den spisse saken klarte ikke å fortsette turen sin innover mot midten, men stå og hakke. Og da sto den og hakket gjerne hakket, slik at et ord, eller noen får ord, kom igjen, og igjen.
Det jeg skal fram til, er altså at hodet har kjørt seg fast i en ting, som er vanskelig å komme ut av, uten et lite dytt fra siden. Som når en venn dulter deg vennskapelig i skuldra, om du skjønner.

Å sitte fast er ikke en ålreit følelse.
Den begrenser en så veldig, naturlig nok. Når man ikke får beveget seg i noen retning, når alt står stille, eller hakker, så kommer man seg ikke videre på noen måte, - igjen, - naturlig nok. Og hva gjør man da, liksom? Roper? Venter på at en venn skal dulte? Venter på at en tilfeldig forbipasserende skal slentre forbi, og tilfeldigvis komme borti? Venter på noe godt, fordi det ikke er forgjeves? Eller kanskje man bare avfinner seg med situasjonen, og venter på at det skal gå over av seg selv? Man kan ikke knuse betong uten å ha armene fri. Det er meget vanskelig. Eneste sjansen, er om man tilfeldigvis ble sittende fast i betong helt ytterst på kanten av et ikke så høyt stup, men høyt nok til at betongen knuser uten at skjelettet gjør det. Hvis man står langt nok ute på kanten, så er kanskje den lille hodebevegelsen man klarer å gjøre med betong til halsen nok til at man klarer å velte. Men, hvis man bare står på kanten, med mesteparten av betongen på fast grunn, ja, da kan man bare glemme veltinga.

Jeg sitter fast, bom fast, og jeg roper, - bare litt, da, for jeg er ikke så høylydt, og jeg forsøker å tro at jeg venter på noe godt, samtidig som jeg forsøker å tenke at innimellom må man sitte fast, slik at man ikke kan gjøre noe annet, slik at man får tid. En pause, om enn med en smule irriterende lyd, eller noen irriterende ord, men en pause.
En betongpause.


Dagens selvportrett...

 

 

Om å fylle år

Noen ganger lurer jeg på hva å fylle år egentlig betyr. Det kan jo være at man fyller på år til de som allerede har vært. Men, man fyller jo på bare ett og ett, og da blir det vel ikke helt riktig å si at man fyller på år, for er ikke det flertall? I mitt hode høres det mer riktig ut med "å fylle et år", selv om noen da kanskje leser det som om man fyller ett/ 1 år, fordi det er veldig rart hvis man kan fylle på flere år samtidig.
Særlig når man har mer enn nok med å fylle ett år av gangen. Og hvis man skal fylle flere av gangen, så må man jo nesten hoppe over noen feiringer, og det er rett og slett ikke et alternativ.

Å fylle år.
Hurra for deg, som fyller ditt år, - er teksten i sangen. Og da betyr fyller kanskje noe annet. Det høres ut som om man fyller ut et år, men da er det jo rart at man ikke synger "Hurra for deg, som har fylt opp ditt år...", for det ville vel stemt litt mer? For nå har jeg fylt ut 39 år. 39 hele år er gått siden jeg ble født, visstnok en vakker høstdag. Og det får meg over til noe annet. Jeg er i mitt siste år i trettiåra. Tenke seg til... og det gjør jeg jo. Jammen rart å tenke på. Jeg synes ikke det virker så lenge siden jeg feiret, eller fylte, da, 30 år. Ikke minst, 29. Noen mener visst, forresten, at man bør stanse tellingen ved 29, men jeg er ikke så sikker på det. Er det ikke bra å ha fått et år til? Jeg tror jeg har skrevet om det før. Nå har jeg fått 39 år, og jeg håper virkelig jeg får 40.

40. Det er et fint tall det. Jeg gruer meg ikke i det hele tatt, jeg. Men, nå for øyeblikket, i dag, da skal jeg bare nyte å være 39. Det er også et fint tall. Trettini. Det er et tall som kan sies med et smil. Jeg fyller år i dag, og jeg synes ikke det er så verst, jeg. Jeg elsker det, faktisk. Det er bare fint å fylle/ ha fylt et år, når man får mange gode hilsner, klemmer, blomster, og smil, på telefon, sms, og fjesboka. Det er bare fint, når man kjenner at det er så mange man er glad i, bryr seg om, og gleder seg for. Å fylle år gjør jeg gjerne igjen og igjen. Fyll opp mitt tomme krus! Fyll opp på toppen av alle mine år! Fyll opp der det er plass! Det er masse plass igjen for år i livet mitt. Måtte de fortsette å komme lenge, lenge.

Jeg har fylt år, og jeg fyller år samtidig, for å være sikker.

Må jo vise meg i finstasen når jeg fyller år.

Om måkedamen

Lurer på om hun sitter der hver dag. Det er som om måkene kjenner henne, og flokker seg rundt henne, med store forventninger om noe å spise. Jeg trodde måker var bråkete, men disse er ikke det. Stille letter og lander de rundt henne. Lyden av vingene som slår mot hverandre er den eneste jeg hører. Uansett hvor nære de er, sitter hun helt rolig, med bøyd hode.

Det er et vakkert syn. Den lille damen midt inni flokken med store måker. Når de flakser rundt henne. Når vingene berører håret hennes. Når hun rolig sitter helt stille og lar måkene fly over hodet på seg, og lar dem sitte ved siden av henne på trappa ned mot sjøen. Et samspill. En flokk. Og hun er måkedamen. Måkenes venn.

 





Om fontener

Jeg har over hodet ingen behov for å være en lysende fontene, eller føle følelser som kan beskrives som en lysende fontene. Som de fleste vet, tetter alle fontener seg etter en tids vannutblåsninger, og må renses. Det vil si at det er ikke en endeløs flom av vann som bare stråler og stråler ut, uten stans, først lavt og så høyere og høyere, for, vips! så kommer det et blad i røret, eller jord, eller et tyggegummipapir, eller andre ulumskheter som enten blåser ned i bassenget rundt fontenen, eller som folk kaster fra seg i bassenget, - det er helt utrolig hva folk får seg til å kaste, kanskje særlig i fontener, akkurat som om de tror det da forsvinner, som i do, for eksempel. Men, det gjør det ikke. Tvert i mot. Det pakker seg i smale rør, som gjør at fontenens stråling blir pistrete og nølende, presser på for å komme ut, noe som er fysisk umulig. Det skal det ha, - det gir seg ikke så lett. Det prøver ikke å komme seg tilbake, det vil bare én vei, selv om det ikke er korteste veien ut en gang. Nå skal det vel være sagt at det kanskje ikke har noe valg, i og med at strømmen av vann kun går en vei, men uansett og likevel.

Men, når fontener virker, er de fantastisk imponerende å se på. Eller, kanskje ikke alle. Jeg har sett utgaver av såkalte fontener, som man har forventninger til, som slett ikke oppfyller noe som helst av det man trodde en fontene skulle være. I en legmanns øyne er ikke en fontene et rør som stikker opp ti centimeter fra en betongplate midt på et torg, og som kanskje, hvis det har vært skikkelig lenge med godvær, uten smuss, jord, og blader og uten vandalers innblanding, spytter ut en liten, jevn stråle som rager muligens små tjue centimeter til over bakken, altså kanskje en tretti centimeter til sammen. Det kan i høyden kalles for et rør som er gått lekk. Midt på et torg. Et rør som noen har glemt å legge under betongen.

Altså er det kanskje sånn at de fleste fontener kan være imponerende å se på. Las Vegas er visst full av vakre fontener, - jeg har sett noen på film, og de ser helt fantastiske ut. Lurer veldig på om amerikanske fontener på film noen ganger tetter seg under filminnspillene, og at de private vaktmestrene for de private eierne eller investorene av spillebarene, hotellene, og restaurantene, må ile til, for å åpne dem, slik at fontenene skal se plettfrie ut. Hvis det er noen som vet om en film, der ikke fontenen virker, så sant det da ikke er en del av handlingen, så vennligst si fra.

Jeg elsker fontener kanskje nesten like mye som jeg elsker fyrverkeri. Så jeg tenker at fontener er hverdagens fyrverkeri.


Bildet er av fontenen i Spikersuppa i Oslo. Den er også ganske flott, når lyset kommer lavt inn.

Personlig har jeg favoritter som bronsefontenen i Vigelandsparken i Oslo. Jeg elsker at det i hvert tre er et stadie i livet. Og det utrolig mektig med de mennene som holder fatet oppe.
Hvalfangstmonumentet i Sandefjord (som fontene, - det er det jeg snakker om), den går sakte rundt, spruter med stårler høye og lave om hverandre, og dusjer forbipasserende med en fin dusj, som sjøsprøyt på havet, og gjør at man kan velge når man vil ta bilder, ut fra hvilken bakgrunn man vil ha, sjø, hotell, trær, eller biler.
Og så jeg digger fontenen i krysset på Solli plass i Oslo, som trikkene kjører over. Den er utrolig fascinerende, om ikke høy og vakker.

 

 

 

 

 

Om operaen - fotos

Noen ganger tenker jeg på hva opera betyr for meg. "Kvæl den katta!" - er det første som faller meg inn. Men, Sissel Kyrkjebø sang inn "Mio babbino caro" for mange år siden, og den likte jeg, og det er jo opera. Så da liker jeg vel opera litt, - innimellom. Når det er rolig, og ikke varer altfor lenge. Men, så har jeg aldri sett et helt operastykke i levende live. Noen sier at man kommer til å elske opera etter å ha sett og hørt en forestilling. At man blir forelsket, liksom, fordi det er så følsomt, vakkert, spennende, dramatisk, og fullt av lidenskap.

Jeg tror nesten jeg elsker operabygningen, jeg. Den er alt det der. Følsom, vakker, spennende, dramatisk, og lidenskapelig. Og det er så mange detaljer som er utrolig flotte å se på. Jeg legger meg på gulvet i foajeen, stiller meg helt inntil veggen andre steder, og setter meg på huk for å se alt fra et annet perspektiv. Folk stirrer på meg, men det blåser jeg i. De synes kanskje det er vanvittig at en som går rundt med et lite kompaktkamera skal sitte å ta så grundige bilder overalt. Men, operaen er like mye laget for å oppdages som å nytes. Den er like mye til for å glede synet, som å glede øret og gi den ultimate sangopplevelsen. Mens jeg sitter på skråplanet ute og titter på dette store, hvite skrå taket, og glassvinduene som rager videre oppover, begynner tårene å trille. Det er så mektig, og jeg føler meg så liten. Så utrolig liten.

Når jeg går over den lille, hvite broa fra operaen, innser jeg at jeg har følt nesten alt de sier man kan føle når man ser en hel operaforestilling, om man lever seg inn i historien: Glede, opprømthet, spenning, tristhet, sinne, melankoli, og ren sorg. Når jeg lever meg så inn i operaen, hvordan kan jeg ikke elske opera? Nå fikk jeg veldig lyst til å se, lytte, og nyte...


















Alle fotos er tatt med Canon Ixus 500 HS.

Om å være ute til lunsj

Å sitte utendørs på en grønn stol, ved et grønt bord, en vakker sensommerdag er ikke så ille. Det er faktisk ganske så ålreit. Sola varmer ordentlig godt, og det er helt greit å høre suset av biler og busser, mens jeg lukker øynene og nyter varmen. Jeg sitter utenfor Cordelias hus. Og, nei, det er ikke ei jeg kjenner. Hadde det bare vært det. Hun høres ut som en spennende person. Dramatisk, lidenskapelig, kunstnerisk, og kanskje en smule eksentrisk, - på en god måte. Jeg liker det ordet; eksentrisk. Det er noe vilt og ubundet med det. Skulle ønske jeg innimellom kunne være en Cordelia. Men, så kommer en kopp med chai latte, og jeg er tilbake ved det grønne bordet. Jeg smiler litt for meg selv. Det er utrolig hvor glad man kan bli av en kopp med te.

Inspirasjonen til å skrive noe dukker opp. Jeg føler meg som en klisje, der jeg sitter og tenker at jeg skulle hatt en gammel innbundet bok, som jeg kunne skrive ned tanker og ideer i. Skulle gjerne vært en alenemor som fant opp en hel magiverden, eller en meget sulten, tynn dikter uten et øre i lomma, eller kanskje en vaskeekte krimforfatter som observerer omgivelsene for å få ideer til nye mordhistorier. I stedet er jeg en ganske så vanlig kvinne, i en ganske så vanlig by, om enn litt idyllisk denne vakre sensommerdagen. Observanten i meg vekkes ved at jeg hører samtalen ved sidebordet. En kvinne som sier hun ikke trenger å arbeide, for mannen tjener nok penger til dem begge. At han kommer hjem med kontanter, som han gir henne. Flere tusen kroner. Den andre kvinnen sukker, og sier hun skulle ønske at hun slapp å arbeide i det hele tatt, men at hun nesten må ha den lille stillingen hun har. Hun ønsker mer tid for seg selv, til å gjøre sine egne ting. De er helt enige i at det er veldig viktig å gjøre det de selv vil. De avtaler shopping i Oslo, at de skal ta det som en tur.
Bare de to.

Så kommer lunsjen min, og jeg blir oppslukt av smakene. To menn på bordet bortenfor smiler til meg, og jeg innser at jeg høylydt har gitt uttrykk for at jeg liker det jeg spiser. Pytt, tenker jeg, det kan da ikke være så farlig, de smiler ennå, og de fortsetter fotballpraten med en gang etterpå. Kvinnene stirrer på meg, jeg kan merke det, og jeg har skikkelig lyst til å snu meg og smile strålende til dem, men av en eller annen grunn lar jeg det være. Lurer egentlig på hvorfor. Hva er det som hindrer meg fra å gjøre det? Cordelia ville garantert ha snudd seg, og antagelig kommet med en søt, saftig kommentar i tillegg. Jeg tror kanskje jeg har en Cordelia i magen, ellers ville jeg vel ikke tenkt sånn. Eller kanskje jeg kan tenke sånn nettopp fordi jeg IKKE har det. Jeg har ingen anelse, men jeg merker at det morer meg å tenke på hvordan Cordelia ville reagert. Kanskje jeg skriver mer om Cordelia senere. Men akkurat nå skal jeg nyte resten av maten min, og kanskje en ny kopp med chai latte, bare fordi jeg kan, - en helt vanlig hverdag.







Cordelias hus er navnet på mitt nye stamsted. En kafe med veldig hyggelige folk, koselig stemning, og god mat.
(I bakgrunnen skimtes min Supersykkel!)

Om Oslo S

Hvor mange ganger har jeg vært her?
Hvor mange ganger har jeg gått over dette gulvet?
Hvor mange ganger har jeg sett på tavlen over avgangs- og ankomsttider?
Hvor mange ganger har jeg stått i rulletrappene?
Hvor mange ganger har jeg ønsket meg et helt annet sted?
Hvor mange ganger har jeg båret tunge sekker gjennom hallen?
Hvor mange ganger har jeg hørt lyden av trillekofferter?
Hvor mange ganger har jeg observert andre reisende?
Hvor mange ganger har jeg smilt av å se omfavnelser?
Hvor mange ganger har jeg møtt noen her?
Hvor mange ganger har jeg tatt avskjed her?
Hvor mange ganger har jeg skullet reise sammen med noen?
Hvor mange ganger har jeg skullet reise alene?
Hvor mange ganger har jeg følt meg ensom her.
Utallige ganger, og denne gangen mer enn noen gang.












Det er sant at man føler seg enda mer ensom blant mange mennesker, når man føler seg ensom fra før.

 

 

Om driftskostnader

Ethvert firma med respekt for seg selv, har driftskostnadene i orden. Det bør være en balanse mellom kredit og debet, og aller helst bør det være et overskudd på kredit, slik at eierne av firmaet kan håve inn nok kroner som bonus til seg selv, og kanskje gi en julegave til arbeiderne sine. Det er mye mulig at de fleste firmaer setter kronene inn på en konto som heter: ?Deles ut til arbeiderne når de pensjoneres-bonus, for lang og tro tjeneste, og/ eller kort og tro tjeneste.?
Det siste fordi det i dag er blitt vanligere å bytte jobb oftere enn det var før. Det er ytterst få igjen, som har arbeidet på samme sted i førti år. Og vi andre har fortsatt en lang vei å gå, før vi har rukket å arbeide førti år på samme sted, eller førti år
i forskjellige jobber.

Når det er dårlig balanse mellom kredit og debet, kan firmaet gå nedenom og hjem. Særlig om balansen har vært i minus på debetsida lenge. Det er grenser for hva et firma kan klare av motbør og oppoverbakker. I en periode med særs dårlig debet, kan det være at firmaet trenger hjelp med regnskapet, og kanskje kan det reddes av kyndige revisorer, som finner balanse der man ikke skulle tro det fantes noe balanse, og som finner ut at det er mulig å snu nedturen ytterligere.
Det kan være en periode der firmaet akkurat klarer seg med balansen på null mellom kredit og debet, hvor sjefer kun er sjefer, uten bonuser og fallskjermer, og arbeiderne fortsatt gjør sitt arbeid, traust og tålmodig, mens de venter på bedre lønn, og
bedre tider.

Brått finner en av regnskapsførerne for firmaet ut, at kurven stiger. Alle gleder seg over den gode nyheten, firmaet er reddet, firmafesten kan feires, alle arbeiderne får julegaver til jul, og sjefene bestemmer at de skal utvide bedriften, modernisere produksjonen, kvitte seg med arbeiderne, og kutte driftskostnadene slik at firmaet kan leve videre i beste velgående.


Meg selv, helt ute på jordet.

Forståelsen undertegnede har av kredit og debet kan være fullstendig feil, men jeg forbeholder meg retten til kunstnerisk ordfrihet.

 

 

 

 

 

Om sensommer

Sola er gulere enn den var for et par uker siden. Den går lavere på himmelen, og kveldene blir kortere. Draget i lufta er ørlite kjølig, nordavinden leker seg forbi trærne, og innimellom
banker regnet på ruta og vil inn.
Det har vært en deilig dag, - en deilig sensommerdag. Sensommerdag.
Det er et fint ord.
Så satt jeg der i skyggen av ei furu, en sen sommerdag.
Det er også fint. Å dele ordet i to.
I hvert fall satt jeg der, en sen sommerdag, og tenkte på livet. På hvor jeg er nå, og da kom jeg fram til nettopp dette: Jeg sitter i skyggen av ei furu, og det er en sensommerdag i august. Og det føles slett ikke så verst. Det er fullt mulig å være tilfreds med å sitte stille under ei furu.
Og særlig på en varm og deilig sensommerdag.

August er gul. Kanskje på grunn av sola. Kanskje på grunn av den spesielle varmen, - sensommervarmen. Intens men luftig. Nå sitter jeg inne og ser at furua selv er i skyggen. I skyggen av horisonten. Klokka er halv ni, og sola er gått ned bak åsene.
August er full av gule sensommerdager, og jeg gleder meg til den gode varmen en sen sommerdag kan gi.


Bildet er tatt fra et svaberg på Langeby, min barndoms strand.
(En av dem.)




 

 

 

Sko med høye hæler

For de som trodde dette var min første shoppingguide til sko med høye hæler:
Dette er bare en beskrivelse av hvordan det er å finne sko med høye hæler, når man egentlig ikke vil ha høye hæler, men føler at man må finne noen, fordi det liksom påkreves at kvinner innimellom går med høye hæler når de skal ta seg flott ut, til hverdags og fest.

De som kjenner meg, vet at jeg ikke er en høyhælt dame. Det er ytterst få som har sett meg i høyere hæler enn tre cm. Det er ene og alene av den grunnen at jeg synes det er helt forferdelig å gå i. Det er vondt. Og man kan sikkert venne seg til å gå med det, bygge opp høyehælermuskaltur, balanse, og alt det der, - men, jeg er bare ikke laget for det.
Jeg liker å ha det godt når jeg går, og jeg klarer ikke for mitt gamle liv forstå at det skal være en glede å gå på høye hæler. Det hjelper ikke om bena virker lengre, og at det ser hot ut.

Men, i dag var jeg på skojakt. Og jeg var på leiting etter sko med høye hæler. Jeg trava fra butikk til butikk. Jeg gikk faktisk hjemmefra og til byen, slik at føttene mine skulle være hovne og slitne før jeg prøvde, så jeg ikke prøvde for små sko. Jeg har ikke anelse om det var lurt, men jeg tenkte at: Jeg skal gå med de skoa en hel dag, så de kan ikke klemme eller gjøre vondt når tyngdekraften har trukket til seg alt som heter vann i kroppen, ned til føttene. Og jeg fant sko. Jeg fant et sølvpar med skikkelig høye hæler, og jeg prøvde dem. Med vanlig t-skjorte, shorts, tynne strømper til midt på leggen, og sølvsko på, så jeg ikke akkurat fantastisk ut, for å si det sånn. Litt platå var det på dem også. Og jeg gikk fram og tilbake, med hælene først, med strake knær, og lange ben, - for å se om jeg kunne gå i dem. Og det kunne jeg faktisk. Bena mine så dritlange ut i dem, og jeg fikk god holdning. Man har ikke noe valg, om man skal gå fint med høye hæler, man MÅ rette seg opp, ellers går man med bøyde knær, bøyd nakke, og fremskutt underkjeve, og ser ut som en alien i menneskeklær.

Jeg kjøpte dem ikke. Jeg ville se i et par andre butikker først. Den ene butikken hadde en meget hyggelig innehaver, så vi ble stående og snakke om festkjoler og ballkjoler, noe hun hadde et fantastisk utvalg av. Så gikk ferden videre. fra butikk til butikk. Veldig få sølvsko å finne. 
Men, jeg fant sko. I den sjette butikken. Og det ble ikke ti cm denne gangen heller. Det ble fem cm, noe som er to cm over bunadskoa mine. De har vært pynteskoa mine de siste årene, nemlig. Til lange kjoler, til korte kjoler, og, så klart, til bunaden. Bunadskoa er fine de, gamle som de er, med rund tupp, og bred hæl.
Nok en gang satte jeg til side skjønnheten for komforten. Nok en gang tenkte jeg at - neste gang så skal jeg kjøpe høye hæler på ordentlig. Men denne gangen får fem cm holde. To cm av gangen er ikke så verst. Da blir det sju cm neste gang jeg må ha nye sko, - noe som kan bli lenge til. Hvis det ikke er noen som finner ut at de skal gifte seg, da. I mellomtida får jeg bli en kløpper til å gå på fem cm. Til mitt forsvar, om det er nødvendig, kan jeg si at det er fem cm TYNNE hæler.

Høye nok for denne gang..?

 

Et dikt jeg fikk

I dag fikk jeg dette diktet da jeg var i Larvik.

Det er aleine du er:
Du kan stå om du sjælver i knærna.
Om du skulle snuble og detta
kan det være ei styrke å vetta:
Du snubla i egne bein,
det var ingen du snubla på tærna.
Det er aleine du er.

Det er aleine du er.
Du skal huse det hele tida;
om livet går mot eller med deg,
om folk er snudd fra eller te deg.
Og mistær'u fotfeste litt
kan du kikke helt nederst på sia
jeg her ei fotnote der*

___________________________
Det er aleine du er.

 

Diktet er skrevet av Margaret Skjelbred.


Foto: En statue på forsida av Sandefjord kirke.


 

Må ha nytt navn på bloggen

Vær så snill og hjelp meg med å finne/ lage et nytt navn på bloggen min.
Mora gård er solgt, og jeg kan ikke lenger være Mona på Mora.

Send gjerne forslag både her og på fjesboka.



 

Om driftskostnader

Ethvert firma med respekt for seg selv, har driftskostnadene i orden. Det bør være en balanse mellom kredit og debet, og aller helst bør det være et overskudd på kredit, slik at eierne av firmaet kan håve inn nok kroner som bonus til seg selv, og kanskje gi en julegave til arbeiderne sine. Det er mye mulig at de fleste firmaer setter kronene inn på en konto som heter: ?Deles ut til arbeiderne når de pensjoneres-bonus, for lang og tro tjeneste, og/ eller kort og tro tjeneste.?
Den siste delen, fordi det i dag er blitt vanligere å bytte jobb oftere enn det var før. Det er ytterst få igjen som har arbeidet på samme sted i førti år.
Og vi andre har fortsatt en lang vei å gå, før vi har rukket å arbeide førti år på samme sted, eller førti år i forskjellige jobber.

Når det er dårlig balanse mellom kredit og debet, kan firmaet gå nedenom og hjem. Særlig om balansen har vært i minus på debetsida lenge. Det er grenser for hva et firma kan klare av motbør og oppoverbakker. I en periode med særs dårlig debet, kan det være at firmaet trenger hjelp med regnskapet, og kanskje kan det reddes av kyndige revisorer, som finner balanse der man ikke skulle tro det fantes noe balanse, og som finner ut at det er mulig å snu nedturen ytterligere.
Det kan være en periode der firmaet akkurat klarer seg med balansen på null mellom kredit og debet, hvor sjefer kun er sjefer, uten bonuser og fallskjermer, og arbeiderne fortsatt gjør sitt arbeid, traust og tålmodig, mens de venter på bedre lønn,
og bedre tider.

Brått finner en av regnskapsførerne for firmaet ut, at kurven stiger. Alle gleder seg over den gode nyheten, firmaet er reddet, firmafesten kan feires, alle arbeiderne får julegaver til jul, og sjefene bestemmer at de skal utvide bedriften, modernisere produksjonen, og kutte driftskostnadene slik at firmaet
kan leve videre i beste velgående.



 

 

 

 

Om å blokkere

Det gjelder å ikke blokkere. Eller bo i blokk, som jeg har hørt noen si. Var det Pernille, tro?

Blokkering er ikke en god ting. Da stanser man noe som på en eller annen måte kunne blitt en god historie.  Men, å bo i blokk, trenger jo ikke nødvendigvis være en ille ting. Jeg mener, konseptet blokk er jo en god ide. Masse folk på minst mulig plass. Og tenk hvor mange historier det finnes i en blokk?

Å bo i blokk med folk over og under og ved siden av, er en rar ting. Og tenk på hvor mange tonn som er over hodet, når man bor i en av de nedre etasjene. Ordet bærevegger får en ganske så annen lyd, merker jeg, når man er i blokk. Ordet blir tyngre, liksom. Mer massivt.
Han som fant opp blokka var ganske smart. Var han alene om det, tro? Eller var det kanskje en hun? Jeg sier han, for å gjøre det enkelt.
Han satt kanskje på rommet sitt, i en enebolig, et eller annet sted, og tenkte; lurer på om man kan bygge mange eneboliger oppå hverandre, så mange kan få en enebolig midt i byen, som ikke koster så mye, som føles som en enebolig, men som ikke er det? Og så tegnet han en stor firkant, med en liten dør helt nederst, og mange vinduer over døra, både i høyden og i bredden. ? Dette ble fint, tenkte han, og sendte det inn til en som også likte det.
Etter det er det bygget veldig mange blokker, uten blokkeringer. Blokkene har poppet opp overalt. I alle byer med respekt for seg selv skal det være blokker. Og kommunene har ikke blokkert. Tvert i mot. Tilvekst! Tilflytting! Vi må være klare! Vi blokkerer ikke, vi bygger blokk!

Jeg blokkerer altså ikke mot å bo i blokk, for det ville være synd å bo i blokk og blokkere samtidig. Jeg får hjerteblokk i motorblokka, når jeg tar fram papirblokka og pennen, skriver om boligblokker, og tenker på blokkeringer, fysiske og psykiske, verbale og mentale, slik at jeg føler meg som steinblokk.
Er det noe som heter blokkfri?
Nå er det det.

60-tallsblokk i murstein.

 

 

Om å være forut for sin tid

Går det egentlig an å være forut for sin tid?
 Jeg mener: Hvis man finner opp noe, uansett årstid, uansett når på dagen, uansett år, så finner man det opp akkurat da, akkurat nå, og ikke før, og det er det vel ikke forut for sin tid?
Et eksempel: Da hjulet ble oppfunnet, ble det da oppfunnet av en steinalderfyr som var forut for sin tid, eller var rett og slett tiden inne til at en skulle finne opp hjulet, og så ble det gjort akkurat der og da det ble gjort, av akkurat han. Han var jo ikke forut for sin tid, han var jo bare en litt glupere fyr i sin tid, som fant ut at det var lettere å trille ting som var runde, i stedet for å bære alt sammen, eller skyve ting framfor seg på meier, sommer som vinter, uten at jeg vet om det var vinter med snø der han bodde.

Og jeg vet heller ikke, om han som oppfant hjulet blir regnet som en fyr forut for sin tid, men det kan virke som om mange som tenker nytt, som er nytenkende, som finner på noe artig, som verden kan ha nytte av, eller kanskje ikke, at den personen da altså er forut for sin tid. Og jeg stiller meg undrende til det.
Ja, jeg gjør det.

Lurer på om jeg er forut for min tid, når jeg nå tenker at jeg, som aldri før har blogget om å være forut for sin tid, er forut for min tid?



 

 

Om å komme til dekket bord

Det er noe alle ønsker innimellom. Å komme til dekket bord.
Da er bordet dekket, etter alle kunstens regler, eller kanskje ikke i det hele tatt etter kunstens regler, - tingene kan være plassert tilfeldig rundt på bordet.. Men, uansett er det dekket, og maten er klar. Eller, det er den kanskje ikke, men det blir forhåpentligvis laget, mens man sitter ved det dekkede bordet, for hva er vel et dekket bord uten mat og drikke? Drikke kan man for øvrig få med en gang, mens man venter på maten som antagelig blir laget i dette øyeblikket.

Maten bør kanskje være ferdig, for ellers er det jo ikke et fullverdig dekket bord. Ved enda nærmere ettertanke, og det hender det jo at man gjør, - tenker litt etterpå, altså, så kan det jo også være at man kommer til noe som er klart. Og det er mulig at når man kommer til noe som er klart, så er det ikke ferdig, men tilrettelagt for at det skal bli ferdig, noe som jo er litt annerledes.  

Når man kommer til dekket bord, er det svært uhøflig å forandre på bordekkingen. Det er uheldig å bli tatt i gjerningsøyeblikket, da dette kan føre til en snurt fornærmede. Særlig når man kommer til bord som er dekket med omhu og nøyaktighet. Når noen velger å dekke et bord, er det fordi de har en plan med hvordan ting skal se ut, hvor folk skal sitte, og kanskje også på hva man har på seg. Man kan lede samtalen mot ønskede emner, og beholde den gode stemningen. Det er også meget viktig å smile til verten eller vertinnen, løfte glasset, og nikke høflig til takk for at man fikk komme til dekket bord.

Å komme til dekket bord hører ikke til hverdagsopplevelsene, derfor skal man ta godt vare på de øyeblikkene man får. Kanskje skulle det vært sånn, at man skulle dekket bordet hver dag, gjøre klart, legge til rette, slik at enhver stund rundt bordet ble hyggelig og stemningsfull. Men, på den annen side. Man kan bli litt misledet av å komme til dekket bord hver gang. Og kanskje ville man ikke sette like stor pris på det dekkede bordet, om det var av hverdagskost.









Et veldig godt eksempel på et veldekket bord.
Velbekomme!

 

 

 

 

 

Ute på bryggekanten

... sitter jeg. Med min lunsj. I finvær, med vind i håret. Mens Color line glir inn uten en lyd, og nesten uten å lage bølger.
- Det er slutt på den tida, da man hoppet ut i vannet mens man ropte: Nå blir det bølger! tenker jeg, og kan ikke annet enn å smile litt for meg selv.

Det skvulper så vidt i stolpen under meg. Lurer på hvor mange sjøstjerner jeg sitter over nå? Lurer på om det er noen kråkeboller under brygga? Og så lurer jeg veldig på hvorfor det ikke er en eneste måke her. Jeg har hørt det skal være mye måker langs sjøen. Hvor er de? Er det for varmt?
Er de lenger ute?

Lurer på masse her jeg sitter, jeg. Men, brygga gir ingen svar, bare skulvp. Og kanskje er det mer enn nok akkurat nå. Jeg nikker for meg selv, og tenker at, ja, det er nok akkurat nå.

Akkurat nå sitter jeg her. Med min lunsj.






Sol og varme er godt.

Sølvskimmer

Stjerneskuddene som oppstår når solstrålene treffer vannoverflaten,
flyter nærmere og nærmere, til de til slutt når bredden,
og treffer svaberget.
Noen stjerneskudd varer lenge,
de flyter litt fra side til side,
som om de har all verdens tid.
Mens andre faller, uten å falle nedover.
De kommer rett mot, og inntar sinn og hjerte som sukker av glede.
Så vakkert det er, om enn kortvarig.

La meg bare sitte her litt til.
For å nyte, og for å kunne lukke øynene og likevel se sølvskimmeret.
Sølvskimmer.
Det er et fint ord.
Stjerneskudd. 










Jeg ønsker meg ...

 

 

 

Om klokskap

Om noen er litt, middels, eller meget klok, bør han eller hun ha et stort skap å ha klokheten i. Det er dette skapet som kalles klokskap.
 Å være klok kan virke som litt av et ansvar, men jeg lurer på om man kan si at å være klok, er at man kan ta i bruk erfaringene man har, å lage nye erfaringer, som kanskje kan ha fordel av de tidligere erfaringene, slik at de nye erfaringene ikke gjentar tidligere erfaringer som ikke var så bra, fordi man ikke hadde verken tidligere erfaring, eller klokskap til å lagre dem i, som man kan ta fram når de nye erfaringene kommer.

Noen blir mer og mer kloke ettersom årene går, mens andre blir veldig kloke på kort tid. Uansett krever klokheten plass. Da trenger man et skap slik at man kan lagre erfaringene i det. Det kan være lurt å ha alt sammen i et arkivskap, slik at man kan sortere all klokheten. Man kan sortere klokheten med ord fra a til å, eller under datoer. Men, det er ikke alltid man husker når ting er skjedd, så kanskje er det lurere å lagre dem under temaer, som man deretter arkiverer alfabetisk i et arkivskap. Temaer har jeg mest tro på. Og hvis man har erfart temaet flere ganger, kan man sortere dem under undertemaer. Hvis man mot formodning er så uheldig, at man erfarer noe for tredje gang, på en litt annen måte, enn de to tidligere erfaringene, så kan man sortere det under underundertemaer.
Helt enkelt, og meget oversiktlig.

Da er det bare å finne ut hvor klokskapet skal stå.





 

 

 

Ingen ord, ingen uttrykk

I dag klarer jeg rett og slett ikke finne noen velvalgte ord eller uttrykk jeg kan ta for meg, skrive om, og lage en tekst av.

 I dag føler jeg bare for å si at jeg er tom for ord, og full av bilder.
Bilder fra de siste dagene i et langt vennskap.
Et vennskap jeg alltid kommer til å huske med et smil om munnen.

Akkurat sånn vil jeg huske Otto.

 










Gode, beste, vakre, staselige, stolte, sterke, snille Otto.

Om å se seg tilbake

Noen ganger når man går, og det gjør man på en eller annen måte hele tida, ser man seg tilbake. Man trenger ikke stoppe opp for å gjøre det. Man kan bare snu hodet over skulderen, som det heter, og se bakover der man kom fra. Ved å se tilbake på veien man har gått, får man kanskje litt avstand, og kan tenke på veien som tilbakelagt, men erfart. Og erfaring skal man ikke kimse av. Erfaring former resten av veien, og man velger selv hvor man skal gå. Man sier at man legger veien bak seg, mens man lager veien mens man går.

Når man går, ser man gjerne mest framover, slik at man ikke skal snuble. Men, innimellom gjør man det likevel. Akkurat som om øynene går fortere enn beina. Man higer etter å komme seg videre, og hever blikket så mye, at man glemmer steinen som er nærmest. Steinen man kan skreve over, steinen man kan sparke vekk, eller steinen som er så fin, at man vil plukke den opp, og ta den med seg.

Hvis man stopper opp for så å snu seg tilbake, er det mindre sjanse for å snuble. Da står man stille, mens blikket søker seg lenger og lenger bakover langs veien, for å se hvor langt man har gått. Men, da kommer man seg heller ikke videre fordi man har stoppet opp, og det er kanskje ikke så lurt. Eller, jeg vet ikke, jo kanskje det er lurt. Innimellom. For å stoppe og tenke seg om. Snu hodet over skulderen, og kanskje også snu hele kroppen, slik at man får tid til å se på veien som er tilbakelagt. Men, bare for en liten stund, for veien videre må lages, den må vandres.

Jeg vet ikke hva som er lurest av å snu hodet over skulderen, eller stoppe opp, eller begge deler, men jeg gjør alle tingene selv stadig vekk. Men, noen ganger, noen ganger bare går jeg. Fordi jeg må. Fordi det er sånn det er. Fordi det er sånn det må være.

For veien er til for vandring, selv om den er ny, og lages i morgengry.

Gode, vakre Otto.





 

Vent litt

Vent litt
Du trenger ikke gjøre noe nå
Akkurat nå
Akkurat nå kan du ta deg tid
Tid til å sette deg ned
Tid til å hvile
Tid for deg selv
Tid til deg selv
Akkurat nå kan du være fri
Fri til å sette deg ned
Fri til å hvile
Fri for deg selv
Fri til deg selv
Vent litt
Du trenger å være stille
Stille for stillhetens skyld

Bare vent litt.



Bolla Pinnsvin

Mens jeg tenker på om jeg skal legge ut et innlegg om uro, legger jeg ut bilder av Bolla Pinnsvin. Et helt utrolig søtt dyr, merkelig som bare det, som tydeligvis er så glad i solsikkefrø at den ikke klarer å vente til skumringen før den forsyner seg av det småfuglene mister på bakken.








Bolla Pinnsvin hadde tydeligvis fortsatt skoleferie...

Å skrive en bok

I dag har jeg skrevet noen sider i boka. Følte meg ganske så produktiv en lang stund, men så sa det brått stopp, gitt.
Det er kanskje ikke så rart, når man har sittet i tre timer der ordene har kommet lett og forholdsvis fritt. Ryggen verker litt, og fingrene er stive. Håndleddene mine er slitne, og jeg merker at det er litt vanskelig å skrive dette innlegget. Sitter nok ikke i riktig vinkel, eller med riktig holdning. Pytt sann. 

Å skrive bok gir meg avstand til hva jeg tenker og føler, og det er godt med en pause. Selv om boka nok i seg selv er full av tanker, så er det ferdig tenkte tanker som blir skrevet ned. De er bearbeidet og vendt på i flere uker, og det gjør godt å få dem ut. Litt alvor, litt humor, og litt tankevekking.
Så får man se hva det blir ut av det etter hvert.

Kanskje kan ordene jeg bruker føre til noe godt. Hvem vet? Ikke jeg, i hvert fall.

Dette er det jeg tenker på nå: Melkehjerter. DET hadde vært godt, det!

Les mer i arkivet » Mars 2013 » Desember 2012 » November 2012
hits