Gamle minner

Det hender jo jeg er inne p denne bloggen, for det ligger s mange bilder her, s mange ord, s mange minner. Noen ganger er minner lreite,andre ganger er de ikke s lreite. Men, i dag har jeg sett i denne bloggen for bruke de gamle minnene, for ta de fram igjen, og sette dem inn i en ny setting. De skal st som de er, men jeg utfyller dem. Med andre minner, om egentlige minner.

Jeg ser jo at jeg har lesere her enn, og fler veldig p at jeg ikke gir dere noe. Men, jeg er jo ikke Mona p Mora lenger. Jeg er Mona i blokka, s hvis dere vil flge meg videre, om dere vil se nye ord, nye minner, nye bilder, s finner dere meg her, http://ordfrablokka.blogg.no/.
Tusen takk for at dere ikke har glemt meg. Det setter jeg veldig stor pris p. Jeg kommer aldri til glemme at jeg var Mona p Mora, for det var en deilig tid. Min beste tid, og min verste...

Ha en fin marsmned.
M

Ny blogg

For en stund siden sa jeg det var vanskelig skrive, siden jeg ikke er Mona p Mora lenger. N er jeg bare Mona et helt annet sted,derfor heter den nye bloggen min www.ordfrablokka.blogg.no.

Denne mneden har jeg skrevet julekalender (siste i morgen), der litt av vitsen er at jeg ikke har planlagt akkurat hva jeg skal skrive, eller hvor langt jeg skal skrive fra dag til dag. Jeg redigerer ikke, s det er sikkert setninger som kunne vrt bedre, og jeg tegner tegninger for hver dag, rett etter jeg har skrevet teksten, for vise hvordan de som bor i Bortgjemtskogen ser ut, snn nogenlunde.
P sndager skal jeg ha den fastespaltenSNDAGSNUTT, - viktige uviktige nyheter p en sndag, og fra januar skal jeg prve ha ukens nissen Glemsom, - i tillegg til andre ting jeg tenker p, og det gjr jeg jo stadig... - tenker, alts. P ting som jeg bare M skrive om. Jeg fortsetter som jeg gjr, med undringer og forundringer, tanker og bilder, og alt ettersom tanker og bein frer meg.

Men, n er vi i den siste timen i kvelden fr kvelden, det blir en lang dag i morgen, og jeg br finne puta. Jeg sier tusen takk for dere som har fulgt meg her p bloggen, og hper dere flger meg videre, nr jeg skriver fra blokka. God, god, god jul, alle sammen.



Jepp, jeg har laget disse sjokkisbollene sjl. - Og de er spist opp, alle som en, i dag, FR julaften. Men, de var jo s gode!

Om henge p greip

Nr man ikke helt hva man skal si, eller hvordan man skal si det, s hender det at man tenker at det kommer nok, det man skal fram til, - om noen ord. Det vil si, etter noen ord til, - s kanskje det kommer noe som henger p greip. For f ord til alltid henge p greip, det er slett ikke enkelt. Man kan kanskje tro at jo flere ord man bruker, jo strre sjanse er det for at glupe ting kommer ut og fram, men det er ikke tilfellet. Det er faktisk sjelden tilfelle. For, om man bruker for mange ord, s mister man trden i det man begynte p, og da husker man ikke etter hvert hva det var men egentlig snakket om. For f ting til henge p en greip, s m de henge sammen i trder, slik at selv om noe skulle vre utenfor greipa, s faller de ikke. Dette fordi de henger i trdene. Alts at det er noe som holder det sammen. Eller, de m vre faste, slik at de legger seg som klumper p selve greipa. Og da henger jo alt sammen, - tettere, og kanskje mer begripelig.

Men, det er jo ikke alltid det gr, - det er ikke alltid man fr ting til henge sammen, verken lst eller fast. Da kan man kanskje bruke en spade i stedet, for da fr man med seg det meste. En stor spade. Ikke en snspade, for da glir alt bare av og vekk. En skikkelig stor, firkantet grusspade, kanskje. Som man ogs kan bruke til jord. Man kaller en spade for en spade, og en greip for en greip.

Ingenting av det jeg tenker for tida henger p greip. Til det er tankene for sprikende, vanskelige, og omfattende. Jeg prver innimellom samle dem sammen en i en haug, s jeg fr oversikt over hvor mye det er, men s glipper alt unna igjen. Og greipa klarer ikke holde p enslige, lse trder. De faller av som spagetti p gaffel, nr du prver ta opp en og en, eller et par, for smake om spagettien er ferdig kokt. Tankene mine koker visst aldri ferdig. Selv ikke nr de begynner bli knudrete og overkokt. Og greipa mi har altfor f tenner.

For meg er det ingenting som henger p greip, og ingenting er begripelig, og jeg skjnner ikke hvordan jeg skal samle tankene lenge nok til skjnne hvor jeg skal begynne gripe an.
Det jeg trenger er en begripelig greip.



Men, jeg har jo hengt i en fallskjerm da, det skal jeg ha...

Om skjnnhet i plyd jord

Det er slett ikke stygt, det som er vakkert.
P avstand kan det synes grtt og hardt.
Nre synes det jorderikt og mykt.
P avstand kan det synes gulnet og visnet.
Nre synes det sterkt og hpefullt.
P avstand synes det som om noe ikke hrer til.
Nre er det bltt mot hardt sammen.
Nre synes alt som er fjernt hpefullt.
Alt som er nrt trygt.









Og alt som er hardt er mykt, om man bare gr nre nok...

Vanskelig skrive

P grunn av navnet p bloggen, som ikke stemmer med hvor jeg er i livet, for tida, eller i det hele tatt, s synes jeg det er veldig vanskelig skrive p den.
Det blir liksom feil, p en mte, nr det er to andre fantastiske mennesker som eier Mora.
Jeg har ftt en hel del forslag, men jeg har ogs ftt tilbakemeldinger p at jeg burde vente litt til, i tilfelle jeg finner et annet drmmested, med et navn som ser bra ut som bloggadresse. Og, jeg er litt enig i det. Jeg har tenkt alvorlig p noen av forslagene jeg har ftt, og de er fortsatt ikke utelukket. Jeg har ogs prvd f fram at det er en tekstblogg, en skriveblogg, en blogg med betraktninger, bde som ord, og som bilder. Skrivestua, monaskrivestue, monaskriverom, osv, men jeg vet ikke det. Jeg likte s godt ha navnet p stedet jeg bodde, - og forhpentlig finner jeg jo et nytt drmmested. For, det er vel ikke bare ett drmmested per person i denne verden?

Jeg tror jeg kan finne et nytt, - et mindre, akkurat passe for meg. Og, nr jeg har funnet det, skal jeg bytte bloggnavn, og skrive s fingrene blir bl. - Den ene fingeren min blir faktisk bl nr jeg skriver. P det ytterste leddet. Jeg har hatt det kjempelenge, og n har midtre leddet p langfingeren p venstre ogs begynt. Jeg fr vel ta meg en tur til legen. Men, frst skal jeg skrive ferdig dette innlegget, spise en bedre pannekakemiddag, beske min far, og sove p det.

Og, siden jeg er meg, skal jeg legge ut noen bilder i tillegg, som jeg pleier gjre.

Innimellom m man bare kjpe roser til seg selv...

Milli er fornyd med ligge i en plastpose.

Ane og jeg, en vakker hstdag.

S fr jeg se, da, om jeg klarer skrive mer p dette bloggnavnet. Jeg merker at jeg har savnet skrive litt.
( I tillegg til navneproblemer har jeg PC-trbbel.Den harkoblet ut to ganger mens jeg skrev dette innlegget...)

Om det siste bladet

g p hststier med falne blader, fr meg til tenke p novellen "The last leaf" av O. Henry (William Sidney Porter), som jeg frste gang leste p videregende.
Den novellen husker jeg meget godt. Jeg har jo elsket trr s lenge jeg kan huske, og det er kanskje derfor. Jeg anbefaler alle lese den.
Den er s vakker, s skjr, og er helt perfekt p en hstkveld med mye vind og vr.

Hstkvelden
legger seg om kroppen min
som ettungt, varmt pledd
som luner og trster
nr jeg mest trenger det

















"Look out the window, dear, at the last ivy leaf..."

Og takk til Milli og Diva som blir med p tur langs sti og vei.

Om sitte fast

Noen ganger sitter jeg fast.
Da fr jeg ikke rrt meg en millimeter. Det er det nyttelst. Uansett hva jeg prver p, s sitter jeg fast. Det er ikke snn at jeg kan lfte beina kjenne at de er blytunge engang. Armene rikker seg ikke. Det er som om jeg sitter fast i strknet betong, uten at jeg noensinne har gjort det, og kan vite hvordan det er. Men, jeg kan se det for meg, at det kan vre ganske s vanskelig, bevege seg i strknet betong. Det m jo vre en grunn til at betong brukes der ting skal st sttt og der folk skal trampe hele tida, dag inn og dag ut.

P dager der jeg sitter fast, hender det at hodet ogs sitter fast. Men, i stedet for at det str bom stille, s er det samme ord, eller f ord, som gr igjen hele tida, som om det er hakk i plata. For de som ikke skjnner hva jeg mener, s har det seg snn, at i gamle dager, da jeg var ungdom, s hadde vi vinylplater, som vi la p en platespiller, der en ganske s spiss sak fulgte sporet som gikk rundt og rundt fra ytterst til innerst p plata. Og i det sporet var det masse lyd, ogs kalt musikk, som ble forsterket, og sendt ut gjennom hyttalere som var koblet til platespilleren. Om man ikke var forsiktig med plata, kunne man f hakk i den, og den spisse saken klarte ikke fortsette turen sin innover mot midten, men st og hakke. Og da sto den og hakket gjerne hakket, slik at et ord, eller noen fr ord, kom igjen, og igjen.
Det jeg skal fram til, er alts at hodet har kjrt seg fast i en ting, som er vanskelig komme ut av, uten et lite dytt fra siden. Som nr en venn dulter deg vennskapelig i skuldra, om du skjnner.

sitte fast er ikke en lreit flelse.
Den begrenser en s veldig, naturlig nok. Nr man ikke fr beveget seg i noen retning, nr alt str stille, eller hakker, s kommer man seg ikke videre p noen mte, - igjen, - naturlig nok. Og hva gjr man da, liksom? Roper? Venter p at en venn skal dulte? Venter p at en tilfeldig forbipasserende skal slentre forbi, og tilfeldigvis komme borti? Venter p noe godt, fordi det ikke er forgjeves? Eller kanskje man bare avfinner seg med situasjonen, og venter p at det skal g over av seg selv? Man kan ikke knuse betong uten ha armene fri. Det er meget vanskelig. Eneste sjansen, er om man tilfeldigvis ble sittende fast i betong helt ytterst p kanten av et ikke s hyt stup, men hyt nok til at betongen knuser uten at skjelettet gjr det. Hvis man str langt nok ute p kanten, s er kanskje den lille hodebevegelsen man klarer gjre med betong til halsen nok til at man klarer velte. Men, hvis man bare str p kanten, med mesteparten av betongen p fast grunn, ja, da kan man bare glemme veltinga.

Jeg sitter fast, bom fast, og jeg roper, - bare litt, da, for jeg er ikke s hylydt, og jeg forsker tro at jeg venter p noe godt, samtidig som jeg forsker tenke at innimellom m man sitte fast, slik at man ikke kan gjre noe annet, slik at man fr tid. En pause, om enn med en smule irriterende lyd, eller noen irriterende ord, men en pause.
En betongpause.


Dagens selvportrett...

Om fylle r

Noen ganger lurer jeg p hva fylle r egentlig betyr. Det kan jo vre at man fyller p r til de som allerede har vrt. Men, man fyller jo p bare ett og ett, og da blir det vel ikke helt riktig si at man fyller p r, for er ikke det flertall? I mitt hode hres det mer riktig ut med " fylle et r", selv om noen da kanskje leser det som om man fyller ett/ 1 r, fordi det er veldig rart hvis man kan fylle p flere r samtidig.
Srlig nr man har mer enn nok med fylle ett r av gangen. Og hvis man skal fylle flere av gangen, s m man jo nesten hoppe over noen feiringer, og det er rett og slett ikke et alternativ.

fylle r.
Hurra for deg, som fyller ditt r, - er teksten i sangen. Og da betyr fyller kanskje noe annet. Det hres ut som om man fyller ut et r, men da er det jo rart at man ikke synger "Hurra for deg, som har fylt opp ditt r...", for det ville vel stemt litt mer? For n har jeg fylt ut 39 r. 39 hele r er gtt siden jeg ble fdt, visstnok en vakker hstdag. Og det fr meg over til noe annet. Jeg er i mitt siste r i trettira. Tenke seg til... og det gjr jeg jo. Jammen rart tenke p. Jeg synes ikke det virker s lenge siden jeg feiret, eller fylte, da, 30 r. Ikke minst, 29. Noen mener visst, forresten, at man br stanse tellingen ved 29, men jeg er ikke s sikker p det. Er det ikke bra ha ftt et r til? Jeg tror jeg har skrevet om det fr. N har jeg ftt 39 r, og jeg hper virkelig jeg fr 40.

40. Det er et fint tall det. Jeg gruer meg ikke i det hele tatt, jeg. Men, n for yeblikket, i dag, da skal jeg bare nyte vre 39. Det er ogs et fint tall. Trettini. Det er et tall som kan sies med et smil. Jeg fyller r i dag, og jeg synes ikke det er s verst, jeg. Jeg elsker det, faktisk. Det er bare fint fylle/ ha fylt et r, nr man fr mange gode hilsner, klemmer, blomster, og smil, p telefon, sms, og fjesboka. Det er bare fint, nr man kjenner at det er s mange man er glad i, bryr seg om, og gleder seg for. fylle r gjr jeg gjerne igjen og igjen. Fyll opp mitt tomme krus! Fyll opp p toppen av alle mine r! Fyll opp der det er plass! Det er masse plass igjen for r i livet mitt. Mtte de fortsette komme lenge, lenge.

Jeg har fylt r, og jeg fyller r samtidig, for vre sikker.

M jo vise meg i finstasen nr jeg fyller r.

Om mkedamen

Lurer p om hun sitter der hver dag. Det er som om mkene kjenner henne, og flokker seg rundt henne, med store forventninger om noe spise. Jeg trodde mker var brkete, men disse er ikke det. Stille letter og lander de rundt henne. Lyden av vingene som slr mot hverandre er den eneste jeg hrer. Uansett hvor nre de er, sitter hun helt rolig, med byd hode.

Det er etvakkertsyn. Den lille damen midt inni flokken med store mker. Nr de flakser rundt henne. Nr vingene berrer hret hennes.Nr hunrolig sitter helt stille og lar mkene fly over hodet p seg, og lar dem sitte ved siden av henne p trappa ned mot sjen. Et samspill. En flokk. Og hun er mkedamen. Mkenes venn.







Om fontener

Jeg har over hodet ingen behov for vre en lysende fontene, eller fle flelser som kan beskrives som en lysende fontene. Som de fleste vet, tetter alle fontener seg etter en tids vannutblsninger, og m renses. Det vil si at det er ikke en endels flom av vann som bare strler og strler ut, uten stans, frst lavt og s hyere og hyere, for, vips! s kommer det et blad i rret, eller jord, eller et tyggegummipapir, eller andre ulumskheter som enten blser ned i bassenget rundt fontenen, eller som folk kaster fra seg i bassenget, - det er helt utrolig hva folk fr seg til kaste, kanskje srlig i fontener, akkurat som om de tror det da forsvinner, som i do, for eksempel. Men, det gjr det ikke. Tvert i mot. Det pakker seg i smale rr, som gjr at fontenens strling blir pistrete og nlende, presser p for komme ut, noe som er fysisk umulig. Det skal det ha, - det gir seg ikke s lett. Det prver ikke komme seg tilbake, det vil bare n vei, selv om det ikke er korteste veien ut en gang. N skal det vel vre sagt at det kanskje ikke har noe valg, i og med at strmmen av vann kun gr en vei, men uansett og likevel.

Men, nr fontener virker, er de fantastisk imponerende se p. Eller, kanskje ikke alle. Jeg har sett utgaver av skalte fontener, som man har forventninger til, som slett ikke oppfyller noe som helst av det man trodde en fontene skulle vre. I en legmanns yne er ikke en fontene et rr som stikker opp ti centimeter fra en betongplate midt p et torg, og som kanskje, hvis det har vrt skikkelig lenge med godvr, uten smuss, jord, og blader og uten vandalers innblanding, spytter ut en liten, jevn strle som rager muligens sm tjue centimeter til over bakken, alts kanskje en tretti centimeter til sammen. Det kan i hyden kalles for et rr som er gtt lekk. Midt p et torg. Et rr som noen har glemt legge under betongen.

Alts er det kanskje snn at de fleste fontener kan vre imponerende se p. Las Vegas er visst full av vakre fontener, - jeg har sett noen p film, og de ser helt fantastiske ut. Lurer veldig p om amerikanske fontener p film noen ganger tetter seg under filminnspillene, og at de private vaktmestrene for de private eierne eller investorene av spillebarene, hotellene, og restaurantene, m ile til, for pne dem, slik at fontenene skal se plettfrie ut. Hvis det er noen som vet om en film, der ikke fontenen virker, s sant det da ikke er en del av handlingen, s vennligst si fra.

Jeg elsker fontener kanskje nesten like mye som jeg elsker fyrverkeri. S jeg tenker at fontener er hverdagens fyrverkeri.


Bildet er av fontenen i Spikersuppa i Oslo. Den er ogs ganske flott, nr lyset kommer lavt inn.

Personlig har jeg favoritter som bronsefontenen i Vigelandsparken i Oslo. Jeg elsker at det i hvert tre er et stadie i livet. Og det utrolig mektig med de mennene som holder fatet oppe.
Hvalfangstmonumentet i Sandefjord (som fontene, - det er det jeg snakker om), den gr sakte rundt, spruter med strler hye og lave om hverandre, og dusjer forbipasserende med en fin dusj, som sjspryt p havet, og gjr at man kan velge nr man vil ta bilder, ut fra hvilken bakgrunn man vil ha, sj, hotell, trr, eller biler.
Og s jeg diggerfontenen i krysset p Solli plass i Oslo, som trikkene kjrer over. Den er utrolig fascinerende, om ikke hy og vakker.

Om operaen - fotos

Noen ganger tenker jeg p hva opera betyr for meg. "Kvl den katta!" - er det frste som faller meg inn. Men, Sissel Kyrkjeb sang inn"Mio babbino caro" for mange r siden, og den likte jeg, og det er jo opera. S da liker jeg vel opera litt, - innimellom. Nr det er rolig, og ikke varer altfor lenge. Men, s har jeg aldri sett et helt operastykke i levende live. Noen sier atman kommer til elske opera etter ha sett og hrt en forestilling. At man blir forelsket, liksom, fordi det er s flsomt, vakkert, spennende, dramatisk, og fullt av lidenskap.

Jeg tror nesten jeg elsker operabygningen, jeg. Den er alt det der. Flsom, vakker, spennende, dramatisk, og lidenskapelig. Og det er s mange detaljer som er utrolig flotte se p. Jeg legger meg p gulvet i foajeen, stiller meg helt inntil veggen andre steder, og setter meg p huk for se alt fra et annet perspektiv. Folk stirrer p meg, men det blser jeg i. De synes kanskje det er vanvittig at en som gr rundt med et lite kompaktkamera skal sitte ta s grundige bilder overalt. Men, operaen er like mye laget for oppdages som nytes. Den er like mye til for glede synet, som glede ret og gi den ultimate sangopplevelsen. Mens jeg sitter p skrplanet ute og titter p dette store, hvite skr taket, og glassvinduene som rager videre oppover, begynner trene trille. Det er s mektig, og jeg fler meg s liten. S utrolig liten.

Nr jeg gr over den lille, hvite broa fra operaen, innser jeg at jeg har flt nesten altde sier mankan fle nr man ser en hel operaforestilling, om man lever seg inn i historien: Glede, opprmthet, spenning, tristhet, sinne, melankoli, og ren sorg. Nr jeg lever meg s inn i operaen, hvordan kan jeg ikke elske opera? N fikk jeg veldig lyst til se, lytte, og nyte...


















Alle fotos ertatt med Canon Ixus 500 HS.

Om vre ute til lunsj

sitte utendrs pen grnn stol, ved et grnt bord,en vakker sensommerdag er ikke s ille. Det er faktisk ganske s lreit. Sola varmer ordentlig godt, og det er helt greit hre suset av biler og busser, mens jeg lukker ynene og nyter varmen. Jeg sitter utenfor Cordelias hus. Og, nei, det er ikke ei jeg kjenner. Hadde det bare vrt det. Hun hres ut som en spennende person. Dramatisk, lidenskapelig, kunstnerisk, og kanskje en smule eksentrisk, - p en god mte. Jeg liker det ordet; eksentrisk. Det er noe vilt og ubundet med det. Skulle nske jeg innimellom kunne vre en Cordelia. Men, s kommer en kopp med chai latte, og jeg er tilbake ved det grnne bordet. Jeg smiler litt for meg selv. Det er utrolig hvor glad man kan bli av en kopp med te.

Inspirasjonen til skrive noe dukker opp. Jeg fler meg som en klisje, der jeg sitter og tenker at jeg skulle hatt en gammel innbundet bok, som jeg kunne skrive ned tanker og ideer i. Skulle gjerne vrt en alenemor som fant opp en hel magiverden, eller en meget sulten, tynndikter uten et re i lomma, eller kanskje en vaskeekte krimforfatter som observerer omgivelsene for f ideer til nye mordhistorier. I stedet er jeg en ganske s vanlig kvinne, i en ganske s vanlig by, om enn litt idyllisk denne vakre sensommerdagen. Observanten i meg vekkes ved at jeg hrer samtalen ved sidebordet. En kvinne som sier hun ikke trenger arbeide, for mannen tjener nok penger til dem begge. At han kommer hjem med kontanter, som han gir henne. Flere tusen kroner. Den andre kvinnen sukker, og sier hun skulle nske at hun slapp arbeide i det hele tatt, men at hun nesten m ha den lille stillingen hun har. Hun nsker mer tid for seg selv, til gjre sine egne ting. De er helt enige i at det er veldig viktig gjre det de selv vil. De avtaler shopping i Oslo, at de skal ta det som en tur.
Bare de to.

S kommer lunsjen min, og jeg blir oppslukt av smakene. To menn p bordet bortenfor smiler til meg, og jeg innser atjeg hylydt har gitt uttrykk for at jeg liker det jeg spiser. Pytt, tenker jeg, det kan da ikke vre s farlig, de smiler enn, og de fortsetter fotballpraten med en gang etterp. Kvinnene stirrer p meg, jeg kan merke det, og jeg har skikkelig lyst til snu meg og smile strlende til dem, men av en eller annen grunn lar jeg det vre. Lurer egentlig p hvorfor. Hva er det som hindrer meg fra gjre det? Cordelia ville garantert ha snudd seg, og antagelig kommet med en st, saftig kommentar i tillegg. Jeg tror kanskje jeg har en Cordelia i magen, ellers ville jeg vel ikke tenkt snn. Eller kanskje jeg kan tenke snn nettopp fordi jeg IKKE har det. Jeg har ingen anelse, men jeg merker at det morer meg tenke p hvordan Cordelia ville reagert. Kanskje jeg skriver mer om Cordelia senere. Men akkurat n skal jeg nyte resten av maten min, og kanskje en ny kopp med chai latte, bare fordi jeg kan, - en helt vanlig hverdag.







Cordelias hus er navnet p mitt nye stamsted. En kafe med veldig hyggelige folk, koselig stemning, og god mat.
(I bakgrunnen skimtes min Supersykkel!)

Om Oslo S

Hvor mange ganger har jeg vrt her?
Hvor mange ganger har jeg gtt over dette gulvet?
Hvor mange ganger har jeg sett p tavlen over avgangs- og ankomsttider?
Hvor mange ganger har jeg sttt i rulletrappene?
Hvor mange ganger har jeg nsket meg et helt annet sted?
Hvor mange ganger har jeg bret tunge sekker gjennom hallen?
Hvor mange ganger har jeg hrt lyden av trillekofferter?
Hvor mange ganger har jeg observert andre reisende?
Hvor mange ganger har jeg smilt av se omfavnelser?
Hvor mange ganger har jeg mtt noen her?
Hvor mange ganger har jeg tatt avskjed her?
Hvor mange ganger har jeg skullet reise sammen med noen?
Hvor mange ganger har jeg skullet reise alene?
Hvor mange ganger har jeg flt meg ensom her.
Utallige ganger, og denne gangen mer enn noen gang.












Det er sant at man fler seg enda mer ensom blant mange mennesker, nr man fler seg ensom fra fr.

Om driftskostnader

Ethvert firma med respekt for seg selv, har driftskostnadene i orden. Det br vre en balanse mellom kredit og debet, og aller helst br det vre et overskudd p kredit, slik at eierne av firmaet kan hve inn nok kroner som bonus til seg selv, og kanskje gi en julegave til arbeiderne sine. Det er mye mulig at de fleste firmaer setter kronene inn p en konto som heter: ?Deles ut til arbeiderne nr de pensjoneres-bonus, for lang og tro tjeneste, og/ eller kort og tro tjeneste.?
Det siste fordi det i dag er blitt vanligere bytte jobb oftere enn det var fr. Det er ytterst f igjen, som har arbeidet p samme sted i frti r. Og vi andre har fortsatt en lang vei g, fr vi har rukket arbeide frti r p samme sted, eller frti r
i forskjellige jobber.

Nr det er drlig balanse mellom kredit og debet, kan firmaet g nedenom og hjem. Srlig om balansen har vrt i minus p debetsida lenge. Det er grenser for hva et firma kan klare av motbr og oppoverbakker. I en periode med srs drlig debet, kan det vre at firmaet trenger hjelp med regnskapet, og kanskje kan det reddes av kyndige revisorer, som finner balanse der man ikke skulle tro det fantes noe balanse, og som finner ut at det er mulig snu nedturen ytterligere.
Det kan vre en periode der firmaet akkurat klarer seg med balansen p null mellom kredit og debet, hvor sjefer kun er sjefer, uten bonuser og fallskjermer, og arbeiderne fortsatt gjr sitt arbeid, traust og tlmodig, mens de venter p bedre lnn, og
bedre tider.

Brtt finner en av regnskapsfrerne for firmaet ut, at kurven stiger. Alle gleder seg over den gode nyheten, firmaet er reddet, firmafesten kan feires, alle arbeiderne fr julegaver til jul, og sjefene bestemmer at de skal utvide bedriften, modernisere produksjonen, kvitte seg med arbeiderne, og kutte driftskostnadene slik at firmaet kan leve videre i beste velgende.


Meg selv, helt ute p jordet.

Forstelsen undertegnede har av kredit og debet kan vre fullstendig feil, men jeg forbeholder meg retten til kunstnerisk ordfrihet.

Om sensommer

Sola er gulere enn den var for et par uker siden. Den gr lavere p himmelen, og kveldene blir kortere. Draget i lufta er rlite kjlig, nordavinden leker seg forbi trrne, og innimellom
banker regnet p ruta og vil inn.
Det har vrt en deilig dag, - en deilig sensommerdag. Sensommerdag.
Det er et fint ord.
S satt jeg der i skyggen av ei furu, en sen sommerdag.
Det er ogs fint. dele ordet i to.
I hvert fall satt jeg der, en sen sommerdag, og tenkte p livet. P hvor jeg er n, og da kom jeg fram til nettopp dette: Jeg sitter i skyggen av ei furu, og det er en sensommerdag i august. Og det fles slett ikke s verst. Det er fullt mulig vre tilfreds med sitte stille under ei furu.
Og srlig p en varm og deilig sensommerdag.

August er gul. Kanskje p grunn av sola. Kanskje p grunn av den spesielle varmen, - sensommervarmen. Intens men luftig. N sitter jeg inne og ser at furua selv er i skyggen. I skyggen av horisonten. Klokka er halv ni, og sola er gtt ned bak sene.
August er full av gule sensommerdager, og jeg gleder meg til den gode varmen en sen sommerdag kan gi.


Bildet er tatt fra et svaberg p Langeby, min barndoms strand.
(En av dem.)




Sko med hye hler

For de som trodde dette var min frste shoppingguide til sko med hye hler:
Dette er bare en beskrivelse av hvordan det er finne sko med hye hler, nr man egentlig ikke vil ha hye hler, men fler at man m finne noen, fordi det liksom pkreves at kvinner innimellom gr med hye hler nr de skal ta seg flott ut, til hverdags og fest.

De som kjenner meg, vet at jeg ikke er en hyhlt dame. Det er ytterst f som har sett meg i hyere hler enntre cm. Det er ene og alene av den grunnen at jeg synes det er helt forferdelig g i. Det er vondt. Og man kan sikkert venne seg til g med det, bygge opp hyehlermuskaltur, balanse, og alt det der, - men, jeg er bare ikke laget for det.
Jeg liker ha det godt nr jeg gr, og jeg klarer ikke for mitt gamle liv forst at det skal vre en glede g p hye hler. Det hjelper ikke om bena virker lengre, og at det ser hot ut.

Men, i dag var jeg p skojakt. Og jeg var p leiting etter sko med hye hler. Jeg trava fra butikk til butikk. Jeg gikk faktisk hjemmefra og til byen, slik at fttene mine skulle vre hovne og slitne fr jeg prvde, s jeg ikke prvde for sm sko. Jeg har ikke anelse om det var lurt, men jeg tenkte at: Jeg skal gmed de skoa en hel dag, s de kan ikke klemme eller gjre vondt nr tyngdekraften har trukket til seg alt som heter vann i kroppen, nedtil fttene. Og jeg fant sko. Jeg fant et slvpar med skikkelig hye hler, og jeg prvde dem. Med vanlig t-skjorte, shorts, tynne strmper til midt p leggen, og slvsko p, s jeg ikke akkurat fantastisk ut, for si det snn. Litt plat var det p dem ogs. Og jeg gikk fram og tilbake, med hlene frst, med strake knr, og lange ben, - for se om jeg kunne g i dem. Og det kunne jeg faktisk. Bena mine s dritlange ut i dem, og jeg fikk god holdning. Man har ikke noe valg, om man skal g fint med hye hler, man M rette seg opp, ellers gr man med byde knr, byd nakke, og fremskutt underkjeve, og ser ut som en alien i menneskeklr.

Jeg kjpte dem ikke. Jeg ville se i et par andre butikker frst. Den ene butikken hadde en meget hyggelig innehaver, s vible stende og snakke om festkjoler og ballkjoler, noe hun hadde et fantastisk utvalg av. S gikk ferden videre. fra butikk til butikk. Veldig f slvsko finne.
Men, jeg fant sko. I den sjette butikken. Og det ble ikke ti cm denne gangen heller. Det ble fem cm, noe som er to cm over bunadskoa mine.De har vrtpynteskoa mine de siste rene, nemlig.Til lange kjoler,til kortekjoler, og, s klart, til bunaden.Bunadskoa er fine de, gamle som de er, med rund tupp, og bred hl.
Nok en gang satte jeg til side skjnnheten for komforten. Nok en gang tenkte jeg at - neste gang s skal jeg kjpe hye hler p ordentlig. Men denne gangen fr fem cm holde. To cm av gangen er ikke s verst. Da blir det sju cm neste gang jeg m ha nye sko, - noe som kan bli lenge til. Hvis det ikke er noen som finner ut at de skal gifte seg, da. I mellomtida fr jeg bli en klpper til g p fem cm. Til mitt forsvar, om det er ndvendig, kan jeg si at det er fem cm TYNNE hler.

Hye nok for denne gang..?

Et dikt jeg fikk

I dag fikk jeg dette diktet da jeg var i Larvik.

Det er aleine du er:
Du kan st om du sjlver i knrna.
Om du skulle snuble og detta
kan det vre ei styrke vetta:
Du snubla i egne bein,
det var ingen du snubla p trna.
Det er aleine du er.

Det er aleine du er.
Du skal huse det hele tida;
om livet gr mot eller med deg,
om folk er snudd fra eller te deg.
Og mistr'u fotfeste litt
kan du kikke helt nederst p sia
jeg her ei fotnote der*

___________________________
Det er aleine du er.

Diktet er skrevet av Margaret Skjelbred.


Foto: En statue p forsida av Sandefjord kirke.


M ha nytt navn p bloggen

Vr s snill oghjelp meg med finne/ lageet nytt navn p bloggen min.
Mora grd er solgt, og jeg kan ikke lenger vre Mona p Mora.

Send gjerne forslag bde her og p fjesboka.



Om driftskostnader

Ethvert firma med respekt for seg selv, har driftskostnadene i orden. Det br vre en balanse mellom kredit og debet, og aller helst br det vre et overskudd p kredit, slik at eierne av firmaet kan hve inn nok kroner som bonus til seg selv, og kanskje gi en julegave til arbeiderne sine. Det er mye mulig at de fleste firmaer setter kronene inn p en konto som heter: ?Deles ut til arbeiderne nr de pensjoneres-bonus, for lang og tro tjeneste, og/ eller kort og tro tjeneste.?
Den siste delen,fordi det i dag er blitt vanligere bytte jobb oftere enn det var fr. Det er ytterst f igjen som har arbeidet p samme sted i frti r.
Og vi andre har fortsatt en lang vei g, fr vi har rukket arbeide frti r p samme sted, eller frti r i forskjellige jobber.

Nr det er drlig balanse mellom kredit og debet, kan firmaet g nedenom og hjem. Srlig om balansen har vrt i minus p debetsida lenge. Det er grenser for hva et firma kan klare av motbr og oppoverbakker. I en periode med srs drlig debet, kan det vre at firmaet trenger hjelp med regnskapet, og kanskje kan det reddes av kyndige revisorer, som finner balanse der man ikke skulle tro det fantes noe balanse, og som finner ut at det er mulig snu nedturen ytterligere.
Det kan vre en periode der firmaet akkurat klarer seg med balansen p null mellom kredit og debet, hvor sjefer kun er sjefer, uten bonuser og fallskjermer, og arbeiderne fortsatt gjr sitt arbeid, traust og tlmodig, mens de venter p bedre lnn,
og bedre tider.

Brtt finner en av regnskapsfrerne for firmaet ut, at kurven stiger. Alle gleder seg over den gode nyheten, firmaet er reddet, firmafesten kan feires, alle arbeiderne fr julegaver til jul, og sjefene bestemmer at de skal utvide bedriften, modernisere produksjonen, og kutte driftskostnadene slik at firmaet
kan leve videre i beste velgende.



Om blokkere

Det gjelder ikke blokkere. Eller bo i blokk, som jeg har hrt noen si. Var det Pernille, tro?

Blokkering er ikke en god ting. Da stanser man noe som p en eller annen mte kunne blitt en god historie. Men, bo i blokk, trenger jo ikke ndvendigvis vre en ille ting. Jeg mener, konseptet blokk er jo en god ide. Masse folk p minst mulig plass. Og tenk hvor mange historier det finnes i en blokk?

bo i blokk med folk over og under og ved siden av, er en rar ting. Og tenk p hvor mange tonn som er over hodet, nr man bor i en av de nedre etasjene. Ordet brevegger fr en ganske s annen lyd, merker jeg, nr man er i blokk. Ordet blir tyngre, liksom. Mer massivt.
Han som fant opp blokka var ganske smart. Var han alene om det, tro? Eller var det kanskje en hun? Jeg sier han, for gjre det enkelt.
Han satt kanskje p rommet sitt, i en enebolig, et eller annet sted, og tenkte; lurer p om man kan bygge mange eneboliger opp hverandre, s mange kan f en enebolig midt i byen, som ikke koster s mye, som fles som en enebolig, men som ikke er det? Og s tegnet han en stor firkant, med en liten dr helt nederst, og mange vinduer over dra, bde i hyden og i bredden. ? Dette ble fint, tenkte han, og sendte det inn til en som ogs likte det.
Etter det er det bygget veldig mange blokker, uten blokkeringer. Blokkene har poppet opp overalt. I alle byer med respekt for seg selv skal det vre blokker. Og kommunene har ikke blokkert. Tvert i mot. Tilvekst! Tilflytting! Vi m vre klare! Vi blokkerer ikke, vi bygger blokk!

Jeg blokkerer alts ikke mot bo i blokk, for det ville vre synd bo i blokk og blokkere samtidig. Jeg fr hjerteblokk i motorblokka, nr jeg tar fram papirblokka og pennen, skriver om boligblokker, og tenker p blokkeringer, fysiske og psykiske, verbale og mentale, slik at jeg fler meg som steinblokk.
Er det noe som heter blokkfri?
N er det det.

60-tallsblokk i murstein.

Om vre forut for sin tid

Gr det egentlig an vre forut for sin tid?
Jeg mener: Hvis man finner opp noe, uansett rstid, uansett nr p dagen, uansett r, s finner man det opp akkurat da, akkurat n, og ikke fr, og det er det vel ikke forut for sin tid?
Et eksempel: Da hjulet ble oppfunnet, ble det da oppfunnet av en steinalderfyr som var forut for sin tid, eller var rett og slett tiden inne til at en skulle finne opp hjulet, og s ble det gjort akkurat der og da det ble gjort, av akkurat han. Han var jo ikke forut for sin tid, han var jo bare en litt glupere fyr i sin tid, som fant ut at det var lettere trille ting som var runde, i stedet for bre alt sammen, eller skyve ting framfor seg p meier, sommer som vinter, uten at jeg vet om det var vinter med snder han bodde.

Og jeg vet heller ikke, om han som oppfant hjulet blir regnet som en fyr forut for sin tid, men det kan virke som om mange som tenker nytt, som er nytenkende, som finner p noe artig, som verden kan ha nytte av, eller kanskje ikke, at den personen da alts er forut for sin tid. Og jeg stiller meg undrende til det.
Ja, jeg gjr det.

Lurer p om jeg er forut for min tid, nr jeg n tenker at jeg, som aldri fr har blogget om vre forut for sin tid, er forut for min tid?



Om komme til dekket bord

Det er noe alle nsker innimellom. komme til dekket bord.
Da er bordet dekket, etter alle kunstens regler, eller kanskje ikke i det hele tatt etter kunstens regler, - tingene kan vre plassert tilfeldig rundt p bordet.. Men, uansett er det dekket, og maten er klar. Eller, det er den kanskje ikke, men det blir forhpentligvis laget, mens man sitter ved det dekkede bordet, for hva er vel et dekket bord uten mat og drikke? Drikke kan man for vrig f med en gang, mens man venter p maten som antagelig blir laget i dette yeblikket.

Maten br kanskje vre ferdig, for ellers er det jo ikke et fullverdig dekket bord. Ved enda nrmere ettertanke, og det hender det jo at man gjr, - tenker litt etterp, alts, s kan det jo ogs vre at man kommer til noe som er klart.Og deter mulig at nr man kommer til noe som er klart, s er det ikke ferdig, men tilrettelagt for at det skal bli ferdig, noe som jo er litt annerledes.

Nr man kommer til dekket bord, er det svrt uhflig forandre p bordekkingen. Det er uheldig bli tatt i gjerningsyeblikket, da dette kan fre til en snurt fornrmede. Srlig nr man kommer til bord som er dekket med omhu og nyaktighet. Nr noen velger dekke et bord, er det fordi de har en plan med hvordan ting skal se ut, hvor folk skal sitte, og kanskje ogs p hva man har p seg. Man kan lede samtalen mot nskede emner, og beholde den gode stemningen. Det er ogs meget viktig smile til verten eller vertinnen, lfte glasset, og nikke hflig til takk for at man fikk komme til dekket bord.

komme til dekket bord hrer ikke til hverdagsopplevelsene, derfor skal man ta godt vare p de yeblikkene man fr. Kanskje skulle det vrt snn, at man skulle dekket bordet hver dag, gjre klart, legge til rette, slik at enhver stund rundt bordet ble hyggelig og stemningsfull. Men, p den annen side. Man kan blilitt misledetav komme til dekket bord hver gang. Og kanskje ville man ikke sette like stor pris p det dekkede bordet, om det var av hverdagskost.









Et veldig godt eksempel p et veldekket bord.
Velbekomme!

Ute p bryggekanten

... sitter jeg. Med min lunsj. I finvr, med vind i hret. Mens Color line glir inn uten en lyd, og nesten uten lage blger.
- Det er slutt p den tida, da man hoppet ut i vannet mens man ropte: N blir det blger! tenker jeg, og kan ikke annet enn smile litt for meg selv.

Det skvulper s vidt i stolpen under meg. Lurer p hvor mange sjstjerner jeg sitter over n? Lurer p om det er noen krkeboller under brygga? Og s lurer jeg veldig p hvorfor det ikke er en eneste mke her. Jeg har hrt det skal vre mye mker langs sjen. Hvor er de? Er det for varmt?
Er de lenger ute?

Lurer p masse her jeg sitter, jeg. Men, brygga gir ingen svar, bare skulvp. Og kanskje er det mer enn nok akkurat n. Jeg nikker for meg selv, og tenker at, ja, det er nok akkurat n.

Akkurat n sitter jeg her. Med min lunsj.






Sol og varme er godt.

Slvskimmer

Stjerneskuddene som oppstr nr solstrlene treffer vannoverflaten,
flyter nrmere og nrmere, til de til slutt nr bredden,
og treffer svaberget.
Noen stjerneskudd varer lenge,
de flyter litt fra side til side,
som om de har all verdens tid.
Mens andre faller, uten falle nedover.
De kommer rett mot, og inntar sinn og hjertesom sukkerav glede.
S vakkert det er, om enn kortvarig.

La meg bare sitte her litt til.
For nyte, og for kunne lukke ynene og likevel se slvskimmeret.
Slvskimmer.
Det er et fint ord.
Stjerneskudd.










Jeg nsker meg ...

Om klokskap

Om noen er litt, middels, eller meget klok, br han eller hun ha et stort skap ha klokheten i. Det er dette skapet som kalles klokskap.
vre klok kan virke som litt av et ansvar, men jeg lurer p om man kan si at vre klok, er at man kan ta i bruk erfaringene man har, lage nye erfaringer, som kanskje kan ha fordel av de tidligere erfaringene, slik at de nye erfaringene ikke gjentar tidligere erfaringer som ikke var s bra, fordi man ikke hadde verken tidligere erfaring, eller klokskap til lagre dem i, som man kan ta fram nr de nye erfaringene kommer.

Noen blir mer og mer kloke ettersom rene gr, mens andre blir veldig kloke p kort tid. Uansett krever klokheten plass. Da trenger man et skap slik at man kan lagre erfaringene i det. Det kan vre lurt ha alt sammen i et arkivskap, slik at man kan sortere all klokheten. Man kan sortere klokheten med ord fra a til , eller under datoer. Men, det er ikke alltid man husker nr ting er skjedd, s kanskje er det lurere lagre dem under temaer, som man deretter arkiverer alfabetisk i et arkivskap. Temaer har jeg mest tro p. Og hvis man har erfart temaet flere ganger, kan man sortere dem under undertemaer. Hvis man mot formodning er s uheldig, at man erfarer noe for tredje gang, p en litt annen mte, enn de to tidligere erfaringene, s kan man sortere det under underundertemaer.
Helt enkelt, og meget oversiktlig.

Da er det bare finne ut hvor klokskapet skal st.





Ingen ord, ingen uttrykk

I dag klarer jeg rett og slett ikke finne noen velvalgte ord eller uttrykk jeg kan ta for meg, skrive om, og lage en tekst av.

I dag fler jeg bare for si at jeg er tom for ord, og full av bilder.
Bilderfra de siste dagene i et langt vennskap.
Et vennskap jeg alltid kommer til huske med et smil om munnen.

Akkurat snn vil jeg huske Otto.












Gode, beste, vakre, staselige, stolte, sterke, snille Otto.

Om se seg tilbake

Noen ganger nr man gr, og det gjr man p en eller annen mte hele tida, ser man seg tilbake. Man trenger ikke stoppe opp for gjre det. Man kan bare snu hodet over skulderen, som det heter, og se bakover der man kom fra. Ved se tilbake p veien man har gtt, fr man kanskje litt avstand, og kan tenke p veien som tilbakelagt, men erfart. Og erfaring skal man ikke kimse av. Erfaring former resten av veien, og man velger selv hvor man skal g. Man sier at man legger veien bak seg, mens man lager veien mens man gr.

Nr man gr, ser man gjerne mest framover, slik at man ikke skal snuble. Men, innimellom gjr man det likevel. Akkurat som om ynene gr fortere enn beina. Man higer etter komme seg videre, og hever blikket s mye, at man glemmer steinen som er nrmest. Steinen mankan skreve over, steinen man kan sparke vekk, eller steinen som er s fin, at man vil plukke den opp, og ta den med seg.

Hvis man stopper opp for s snu seg tilbake, er det mindre sjanse for snuble. Da str man stille, mens blikket sker seg lenger og lenger bakover langs veien, for se hvor langt man har gtt. Men, da kommer man seg heller ikke videre fordi man har stoppet opp, og det er kanskje ikke s lurt. Eller, jeg vet ikke, jo kanskje det er lurt. Innimellom. For stoppe og tenke seg om. Snu hodet over skulderen, og kanskje ogs snu hele kroppen, slik at man fr tid til se p veien som er tilbakelagt. Men, bare for en liten stund, for veien videre m lages, den m vandres.

Jeg vet ikke hva som er lurest av snu hodet over skulderen, eller stoppe opp, eller begge deler, men jeg gjr alle tingene selv stadig vekk. Men, noen ganger, noen ganger bare gr jeg. Fordi jeg m. Fordi det er snn det er. Fordi det er snn det m vre.

For veien er til for vandring, selv om den er ny, og lages i morgengry.

Gode, vakre Otto.





Vent litt

Vent litt
Du trenger ikke gjre noe n
Akkurat n
Akkurat n kan du ta deg tid
Tid til sette deg ned
Tid til hvile
Tid for deg selv
Tid til deg selv
Akkurat n kan du vre fri
Fri til sette deg ned
Fri til hvile
Fri for deg selv
Fri til deg selv
Vent litt
Du trenger vre stille
Stille for stillhetens skyld

Bare vent litt.



Bolla Pinnsvin

Mens jeg tenker p om jeg skal legge ut et innlegg om uro, legger jeg ut bilder av Bolla Pinnsvin. Et helt utrolig stt dyr, merkelig som bare det, som tydeligvis er s glad i solsikkefr at den ikke klarer vente til skumringen fr den forsynerseg av det smfuglene mister p bakken.








Bolla Pinnsvin hadde tydeligvis fortsatt skoleferie...

skrive en bok

I dag har jeg skrevet noen sider i boka. Flte meg ganske s produktiv en lang stund, men s sa det brtt stopp, gitt.
Det er kanskje ikke s rart, nr man har sittet i tre timer der ordene har kommet lett og forholdsvis fritt. Ryggen verker litt, og fingrene er stive. Hndleddene mine er slitne, og jeg merker at det er litt vanskelig skrive dette innlegget. Sitter nok ikke i riktig vinkel, eller med riktig holdning. Pytt sann.

skrive bok gir meg avstand til hva jeg tenker og fler, og det er godt med en pause. Selv om boka nok i seg selv er full av tanker, s er det ferdig tenkte tanker som blir skrevet ned. De er bearbeidet og vendt p i flere uker, og det gjr godt f dem ut. Litt alvor, litt humor, og litt tankevekking.
S fr man se hva det blir ut av det etter hvert.

Kanskje kan ordene jeg bruker fre til noe godt. Hvem vet? Ikke jeg, i hvert fall.

Dette er det jeg tenker p n: Melkehjerter. DET hadde vrt godt, det!

Les mer i arkivet Mars 2013 Desember 2012 November 2012
hits